Verdens land vil ha nullutslipp i 2050. Er det i det hele tatt mulig?

Nullutslipp = null fossil energi?

For å reversere klimaendringene er verdens land, gjennom Parisavtalen, blitt enige om å anstrenge seg for å stoppe global oppvarming på 1,5 grader, noe som ifølge FNs Klimapanel krever at utslippene må være null i 2050. For å tallfeste hva det betyr, så slapp vi ut 37 milliarder tonn CO₂ i 2018, og utslippene fortsetter å øke.

Det er mange og sterke meninger om hvordan vi skal nå dette målet, men meningene underbygges sjelden av gode nok fakta.

Et eksempel er diskusjonen om norsk oljeproduksjon. Denne vil MDG, Rødt og SV fase ut snarest mulig. Begrunnelsen i klimaendringene er fornuftig, men den underliggende antagelsen om at nullutslipp også betyr null fossil energi, er en oppfatning selv ikke Klimapanelet deler.

Dersom politiske partier er uenige i Klimapanelets analyser, så bør de i det minste forklare hvorfor, siden de så ofte skyver deres rapporter foran seg i debatten.

Avhengig av energi

Det er ikke produksjon, men etterspørsel som styrer forbruket. Stenger Norge sin oljeproduksjon, vil en gradvis 2 prosent nedgang relativt enkelt erstattes av Russland, Saudi-Arabia og USA. Da får de også pengene, og Norge sitter igjen uten 300 milliarder kroner i årlige inntekter samtidig som verden får litt økte CO₂- utslipp.

Skal produksjonen ned, må vi rett og slett forbruke mindre, noe Klimapanelet fremhever som ett av flere viktig tiltak. Det gjelder det samme om det er olje fra Norge eller billige klær fra Kina.

Problemstillingen ble greit illustrert på mandagens klimatoppmøte, hvor Greta Thunberg raste mot de voksne som hun mener ikke gjør nok.

Utfordringen er at verdens befolkning er avhengig av energi, og ifølge FN er økonomisk vekst og tilgang på energi to hovedårsaker til den dramatiske nedgangen i antall fattige i verden de siste 20 årene.

FNs bærekraftsmål stadfester at all ekstrem fattigdom skal fjernes og relativ fattigdom skal halveres innen 2030, samme år som CO₂-utslippene skal være halvert.

Hvordan løser vi dette?

89 veier til klimamålet

Det mest solide underlaget for å ta gode beslutninger finner vi sannsynligvis i 1,5-gradersrapporten som FNs Klimapanel publiserte i 2018. I denne har 91 forskere fra 40 land gått igjennom over 6000 vitenskapelige publikasjoner for å identifisere hva som faktisk må til for å nå 1,5-gradersmålet.

Rapporten har analysert hele 89 mulige veier (scenarioer) til klimamålet. Disse er antatt å være representative og er basert på avanserte modelleringer.

Spennet i scenariene viser at verdens totale energitilførsel (primærenergi) i 2050 vil måtte være mellom 80.000 og 280.000 TWh og kommer fra tre hovedkilder:

Fornybar utgjør et sted mellom 28-88 prosent.

Kjernekraft utgjør 0,4-14 prosent.

Fossil energi, hovedsakelig med karbonlagring, utgjør 8-61 prosent – altså ikke null, som mange tror.

Det er svært sannsynlig at den endelige energimiksen i 2050 ligger innenfor disse intervallene om vi skulle klare å nå klimamålet.

Kjernekraft

For å få et litt bedre grunnlag for politiske beslutninger oppgir rapporten midtverdien (median), som er egnet for å beskrive den sentrale tendensen i dataene.

Medianen viser at verdens primærenergibehov er det samme i 2050 som i 2020, altså 160.000 TWh. Det krever ifølge rapporten omfattende energieffektivisering kombinert med nedgang i etterspørsel etter energi. Samtidig skal vi redusere kanskje 40 milliarder tonn årlige CO2-utslipp til null.

Vi kan se nærmere på hva dette i realiteten betyr ved å ta utgangspunkt i medianverdiene fra Klimapanelets analyser (Kapittel 2, tabell 2.6).

Fornybart vil da utgjøre rundt 60 prosent av primærenergien i 2050, hvor sol og vind står for rundt en tredjedel. Det betyr at fornybart totalt tar hånd om 24 milliarder tonn CO2 årlig ved å erstatte fossile alternativer. Da må kjernekraft og fossil energi med karbonlagring ta hånd om de resterende 16 milliarder tonnene.

I dag finnes det 454 kjernekraftverk i verden, og ved å erstatte kull sørger disse allerede for at de årlige CO2-utslippene reduseres med 3 milliarder tonn årlig.

Rapporten viser at kjernekraft må øke 2,7 ganger (til 7000 TWh) frem mot 2050, noe som krever bygging av to nye kjernekraftverk hver måned. De rundt 1200 kjernekraftverkene fjerner da årlig 8 milliarder tonn CO2 ved å erstatte kull.

Da gjenstår 8 milliarder tonn CO2-utslipp fra fossil energi som, basert på Klimapanelets scenarioer, må reduseres fra dagens 80 prosent til 34 prosent (55.000 TWh) av energien i 2050.

Et typisk karbonlagringsanlegg kan lagre rundt 1 million tonn CO2 per år, og hvis vi ser bort fra biomasse med karbonlagring eller tilsvarende, trenger vi dermed 8000 anlegg for å komme i mål.

Eller sagt på en annen måte: Det må bygges 22 nye anlegg hver måned de neste 30 årene. I dag har vi 18 slike anlegg.

Fremtidens energimiks

Kun ved å kombinere Klimapanelets analyser med realistiske antagelser vil det være mulig for våre politikere å lage en strategi for å etablere fremtidens energimiks.

Det er ikke noe poeng å si at vi skal bygge 8000 karbonlagringsanlegg dersom det praktisk eller kostnadsmessig ikke lar seg gjennomføre. Da må andelen av fornybart eller kjernekraftverk, eller en kombinasjon av begge, økes.

Vil man ikke bygge 1200 kjernekraftverk eller ha 34 prosent fossil energi, vel, så må man se om det finnes nok landareal, mineraler og metaller til å bygge det nødvendige antall batterier, vindmøller og solenergiparker. Samtidig må man argumentere for hvorfor ledende forskere ved Natural History Museum i London tar feil når de hevder det ikke er mulig.

Det holder ikke å si at fremtidens energi skal komme kun fra fornybart som vil vokse raskere enn vi kan forestille oss under antagelsen om at tro kan flytte fjell.

Forholde seg til fakta

Mangel på politisk vilje til å bygge kjernekraft, mangel på ressurser til å bygge nok fornybart og det voldsomme omfanget av nødvendig antall karbonlagringsanlegg gjør det svært usannsynlig å nå nullutslipp i 2050. Togradersmålet gir oss 20 år ekstra, men også det blir uhyre vanskelig å nå.

Det er likevel mulig å nå nullutslipp en gang i fremtiden, men vi når målet langt raskere om våre politikere forholder seg til ovennevnte fakta heller enn sterke meninger omkring enkle løsninger på et ufattelig sammensatt problem.