Våre folkevalgte avgjør om vi skal få kjernekraft i 2030 eller 2040

«Ved Ife har vi alltid vært teknologioptimister. Vårt forskningsinstitutt er i seg selv bevis på at et lite land kan få til store teknologiske bragder», skriver Nils Morten Huseby og Silje Aspholm Hole ved Institutt for energiteknikk (Ife) i et debattinnlegg i Teknisk Ukeblad.

Det er et solid innlegg som forklarer mye av hva som trengs for å få kjernekraft i Norge. Det er prisverdig. Imidlertid kan det virke som Huseby og Holes teknologioptimisme delvis overskygges av samfunnspessimisme. For eksempel mener de, til tross for at byggetiden for små modulære reaktorer (SMR-er) er fire år, at kjernekraft ikke vil være på plass i Norge før 2040, altså først om 17 år.

Innen den tid planlegger Polen, som heller aldri har hatt kjernekraft, å ha i drift mange titalls SMR-er og flere store kjernekraftverk. Det er derfor behov for å forklare hva som gjør at det kan ta kort eller lang tid. Det vil gi beslutningstakerne et bedre grunnlag for kloke avgjørelser.

La oss derfor se litt nærmere på forutsetningene for kjernekraft som Huseby og Holes peker på:

1. Kompetanse

Norge har mer nukleær kompetanse enn det mange ser ut til å tro: IFE har 200 ansatte som jobber ved atomanleggene på Kjeller og i Halden, pluss 300 ansatte som jobber med forskning innen blant annet kjernekraft. I 2022 åpnet de en fullskala kontrollromsimulator for SMR – den eneste av sitt slag i Europa.

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) er en statlig etat som skal avvikle anleggene på Kjeller og i Halden og etablere en ny infrastruktur for radioaktivt avfall. NND hadde 29 ansatte i fjor. I tillegg brukte de 152 millioner kroner på konsulenter, hvilket tilsvarer rundt 60 årsverk som må regnes med i det nukleære fagmiljøet i Norge.

I årets statsbudsjett fikk IFE og NND til sammen 890 millioner kroner til å forvalte de nukleære anleggene. Selvsagt har det bidratt til kompetansebygging.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har 140 ansatte, som blant annet fører tilsyn med de nukleære anleggene på Kjeller og i Halden og deltar i atomsikkerhetsarbeid i andre land.

Nylig åpnet Norsk Nukleært Forskningssenter, hvor det årlig skal forskes på nukleær teknologi og utdannes 40 nye studenter innen kjernefysikk og kjernekjemi. I løpet av de neste ti årene vil det utdannes flere hundre kjernefysikere og kjernekjemikere, mer enn nok til å bygge og drifte mange titalls reaktorer.

I tillegg kan vi rekruttere erfarne folk fra kjernekraftverk i Sverige, Finland og Storbritannia. Det finnes også mange internasjonale ingeniørselskaper som driver med nukleær teknologi. Flere av disse har allerede oppdrag for NND og IFE.

Det trenger altså ikke ta 17 år å utvikle den nødvendige kompetansen i Norge.

2. Politisk legitimitet

Huseby og Hole skriver at det kreves gode demokratiske prosesser for å etablere kjernekraft. Det har de rett i, men vi har allerede et svært godt utgangspunkt. Alle de politiske partiene, med unntak av SV, har positive landsmøtevedtak om innhenting av kunnskap om kjernekraft. I vår fremmet Høyre og FrP et stortingsforslag om å utrede kjernekraft i Norge. Alle partiene med unntak av SV, Ap og Sp stemte for. I det tilfellet gikk faktisk regjeringspartiene imot sine egne landsmøtevedtak. En meningsmåling tidlig i år viste at 51 % av befolkningen mener at Norge bør bygge kjernekraftverk. Fire kommuner har inngått avtaler med Norsk Kjernekraft AS om å utrede energikilden, 40 kommuner har vist interesse for temaet og stadig flere melder seg på. Kjernekraft har altså allerede stor legitimitet i befolkningen. Dette har enda ikke forplantet seg opp til regjeringen, men det vil det sannsynligvis gjøre innen stortingsvalget om to år.

3. Regulatoriske forhold

Huseby og Hole påpeker at det er nødvendig å oppdatere lovverket for å ta i bruk SMR. Det er imidlertid viktig å være klar over at Norge allerede har lovverket som trengs, slik at det dreier seg om mindre omfattende oppdateringer.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og OECD jobber riktignok med å harmonisere lovverket på tvers av land og å tilpasse eksisterende standarder til nye teknologier. Dette arbeidet vil forenkle utrullingen av SMR globalt, men det er ikke noe som må fullføres før vi kan bygge kjernekraftverk ved hjelp av velutprøvd teknologi i Norge.  SMR er et veldig bredt begrep, men hvis vi avgrenser diskusjonen til vannkjølte reaktorer som bygges på land, så er de eksisterende norske konsesjonsvilkårene tilstrekkelige. Vilkårene ble oppdatert i form av en ny veileder så sent som i fjor, og er i praksis de samme som de britiske vilkårene.

Det Norge mangler, er en plan for hvordan utbyggere skal vise at konsesjonsvilkårene er oppfylt, og hvordan DSA skal verifisere dette. Den tryggeste og mest effektive måten å gjøre det på, er at DSA inngår et samarbeid med for eksempel U.S Nuclear Regulatory Commission, slik at teknologi og driftsprosedyrer som godkjennes i USA, også godkjennes i Norge. I tillegg til dette, må det gjennomføres stedspesifikke konsekvensutredninger og sikkerhetsanalyser for å vise at den enkelte lokasjonen er egnet. Her kan vi benytte de samme metodene som i landet som vi samarbeider med.

4. Teknologisk utvikling

Huseby og Hole sier det er usikkert når SMR kommer på markedet. Det er korrekt for fjerdegenerasjonsreaktorer, men ikke for tredjegenerasjonsreaktorer basert på eksisterende teknologi, som er det Norsk Kjernekraft skal starte med. Vi kan faktisk bestille reaktorer fra Nuscale, GE Hitachi, Ultra Safe Nuclear Corporation eller Holtec i dag og få dem levert tidlig på 30-tallet. GE Hitachi skal sette sin første SMR i drift i Canada i 2028.

5. Avfallsløsning

Norge har allerede radioaktivt avfall som må håndteres på samme måte som avfall fra kjernekraftverk, og vi vet mye om hvordan det skal gjøres. NND har blant annet beskrevet hvordan et deponi kan bygges, hvordan sikkerheten ivaretas, hva det vil koste, hvilket lovverk som gjelder, hvor mange arbeidsplasser det vil skape og mye mer. Som Huseby og Hole påpeker, vil det koste relativt lite å utvide et slik deponi til å ta imot radioaktivt avfall fra nye kjernekraftverk. Både NGU og NND har slått fast at Norge har mye egnet geologi for slike deponier. Halden kommune har sagt ja til å vurdere å være vertskap for et deponi for det eksisterende avfallet. Norsk olje- og gasskompetanse kan benyttes til å deponere det mest radioaktive avfallet i dype borehull, og dermed ta en posisjon i et internasjonalt marked verdt 1000 milliarder kroner.

Alt ligger altså til rette for at Norge skal etablere en fullstendig infrastruktur for radioaktivt avfall. Det er ingen grunn til at det skal ta flere tiår.

Våre folkevalgte bestemmer

Norge har altså et svært godt utgangspunkt for å komme i gang med kjernekraft i løpet av det neste tiåret. Men det krever politisk lederskap. Det er politikerne som avgjør om vi får kjernekraft i 2030 eller 2040. Jo lengre tid politikerne venter med igangsetting, jo lengre tid vil det ta. Det finnes i dag nok internasjonale studier som kan legges til grunn for en rasjonell vurdering av kjernekraft i Norge. Ikke minst viser rapporter fra EU og FN at kjernekraft er den tryggeste energikilden vi har, at det finnes gode løsninger for avfallshåndtering, samt at kjernekraft har minst negativ påvirkning på klima, natur og miljø.