Solhjell tar feil om kjernekraft i Finnmark
Bård Vegar Solhjell avviser kjernekraft som urealistisk i Finnmark. Argumentene holder ikke. Påstandene om teknologi, tid og kostnader er feil, samtidig som han unngår de reelle utfordringene knyttet til forsyningssikkerhet og behovet for stabil kraft.
Fornybar Norge, med leder Bård Vegar Solhjell i spissen, fortsetter sin kampanje mot kjernekraft. I Nordnorsk debatt fremmer han en rekke påstander som ikke har rot i virkeligheten.
Feil nummer én: «SMR finnes ikke kommersielt»
Solhjell hevder at SMR-teknologi ikke er kommersielt tilgjengelig. Det er rett og slett feil. Selskaper som GE Vernova, Holtec og X-energy vil ha de første kraftverkene sine i drift i løpet av de neste fem årene. Byggingen er allerede i gang i Canada, til en kostnad som er lavere enn bunnfast havvind i Sørlige Nordsjø. De kan bestilles i dag. Det er definisjonen på kommersielt tilgjengelig teknologi.
Feil nummer to: «Kjernekraft tar for lang tid»
Et SMR-anlegg tar om lag 4–5 år å bygge. Spørsmålet er hvor lang tid vi som samfunn bruker på å bli enige om hvor det skal bygges og å vurdere fordelene og ulempene. Det er ikke fysikkens lover som avgjør hvor lang tid dette tar, men politisk vilje og handlekraft.
Med normal, effektiv saksbehandling er det fullt mulig å ha kjernekraft i drift i Norge rundt 2035. At Solhjell ønsker at det skal ta 15–25 år, betyr ikke at det må gjøre det.
Med samme logikk som Solhjell bruker, kan man slå fast at vindkraft heller ikke er aktuelt i Finnmark nå – eller for den saks skyld resten av landet. Prosessene stopper opp fordi prosjektene mangler lønnsomhet og lokal aksept. Det går ikke akkurat raskt med norsk vindkraftutbygging.
I dag er det sju år siden sist et vindkraftverk fikk konsesjon i Norge. Etter at Fornybar Norge ble etablert i 2023, har det vært full stans. Davvi er bare det ferskeste eksempelet.
Og hvilken rolle spiller det egentlig om kjernekraft tar lang tid? Skal det ikke bo folk i Finnmark i 2040, 2050 og videre? Et energisystem bygges for generasjoner.
Nylig ble Fornybar Norge kritisert av en av sine egne medlemsbedrifter nettopp for denne kortsiktige tenkningen. Når også medlemsbedrifter i Fornybar Norge reagerer på slik posisjonering, burde det utløse ettertanke.
Det er på høy tid å slutte å se på langsiktighet som et problem i energipolitikken.
Feil nummer tre: Å fremstille vindkraft som et alternativ til kjernekraft
Vindkraftverk produserer som kjent kun når det blåser. Derfor er de ikke et alternativ til kjernekraft. Det er ulike produkter. Kjernekraftverk kan være lønnsomme selv om de koster mer enn vindkraftverk å bygge, fordi stabil, regulerbar og forutsigbar kraft har en langt høyere verdi enn væravhengig produksjon.
Å si at vindkraft er et billigere alternativ enn kjernekraft, er som å si at bananer er et billigere alternativ enn biff.
Det Solhjell ikke snakker om: Forsyningssikkerhet i Finnmark
Finnmark er allerede i dag avhengig av 150 MW import på kalde dager med lite vind. Når Melkøya kobles på nettet, øker behovet til 500 MW. Ifølge Barents Nett kan samlet etterspørsel komme opp i 1000–1500 MW dersom annen industri skal få kraften den har etterspurt.
Dette skal hentes fra vannkraft i Nordland, ved hjelp av ledninger som skal strekkes gjennom 500 km med værutsatte fjell og vidder. Gir dette god forsyningssikkerhet? Og hvem havner bakerst i køen når nettet er fullt?
Dette betyr ikke at vindkraft er ubrukelig, verken i Finnmark eller andre steder. Det kan godt hende at vindkraft kan bidra til kraftforsyningen, og vi ønsker Solhjell og Fornybar Norge lykke til. Vi forventer samme profesjonalitet tilbake.
Kjernekraft er ikke en trussel mot vindkraft. Det er et supplement. Trusselen mot Finnmark er å avvise stabile løsninger før de i det hele tatt er vurdert.