Sentrale aktører er kategorisk negative til kjernekraft. Det vil få konsekvenser.

Nylig lanserte Det Norske Veritas (DNV) rapporten «Energy transition Norway 2022». Der kan vi lese at Norge er langt unna å nå klimamålene, og at strømbehovet i 2050 vil være over det dobbelte av i dag. Kjernekraft er valgt bort i analysen. Sverre Alvik, forskningsleder for energiomstilling i DNV, forklarer dette med at «kjernekraft ikke trengs i den norske energimiksen» fordi vi har «mye vannkraft», i tillegg til at det er «dyrt og vi mangler kompetansen».

Ettersom kjernekraft ikke inngår, er analysen godt egnet til å vise konsekvensene av bevisst å velge bort energikilden: Mens vannkraft forventes å øke kun marginalt, vil mengden landbasert vindkraft firedobles, altså en voldsom økning fra dagens nivå. DNV påpeker at det er mye motstand mot vindkraft på land. Men de antar at holdningene vil endre seg på sikt.

Langt flere utenlandskabler

Analysene viser at mer enn halvparten av strømmen i 2050 vil komme fra væravhengig, altså ikke-regulerbar, sol- og vindkraft. Det er på nivå med Danmark, som i dag er helt avhengig av utenlandskabler, og har Europas høyeste strømpriser.

DNV konkluderer med at vi også i Norge vil trenge langt flere utenlandskabler for å sikre stabil kraftforsyning. Vi vet at dette vil føre til en utjevning av strømprisene mot resten av Europa. Da kan det være greit å vite at Statnett venter strømpriser i Tyskland på over fem kroner på dagtid gjennom en vinteruke i 2026.

DNV antar at omfattende subsidier og ingen arealkonflikter muliggjør en enorm utbygging av flytende havvind. Kostnadene forventes å bli redusert fra dagens 200 øre til under 33 øre pr. kilowattime i 2050. Denne ambisiøse antagelsen tar utgangspunkt i prinsippet om at kostnader for en teknologi reduseres en gitt mengde hver gang kapasiteten dobles, såkalt «Cost Learning Rate». Altså at jo mer det lages av noe, jo billigere blir det.

Mens Alvik mener dette vil gjelde for havvind, tror han altså ikke det samme vil skje med kjernekraft. Det er underlig sett i lys av den voldsomme satsingen som i dag skjer innen utvikling av små, modulære kjernekraftverk, SMR. Eksempler er GE Hitachi og Rolls Royce, som skal levere de første reaktorene dette tiåret.

Kan kreve menneskeliv

DNVs rapport må sees i lys av en annen viktig rapport, nylig publisert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den tar for seg utviklingen i effektbalanse. Mens kraftbehov handler om mengde strøm (for eksempel hvor mange kilowattimer vi bruker på ett år), så handler effektbalanse om hvor mye strøm som kan produseres i et gitt øyeblikk i forhold til behovet. (For eksempel hvor mange kilowatt som er tilgjengelig en kald januarmorgen).

I rapporten leser vi at behovet for strøm i Norge øker, samtidig som risikoen for at det ikke alltid er nok effekt tilgjengelig, også øker. Grunnen er at det bygges ut lite regulerbar kraft.

Ifølge NVE blir det stadig mer utfordrende å holde strømnettet i balanse. Hvis det produseres for lite strøm, for eksempel en kald januarmorgen, kan det få store negative konsekvenser. For eksempel ødelagt utstyr og såkalte «blackouts», noe som både er kostbart og kan kreve menneskeliv.

Ifølge NVE-rapporten er utfordringen med væravhengig kraft at «de samme værsituasjonene kan prege store områder og gi lite tilgjengelig uregulerbar kraft i flere land samtidig». I klartekst: Når det blåser lite i Norge, blåser det sannsynligvis lite også i nabolandene våre.

Dette gjør at «flere nordeuropeiske land vil kunne bli stadig mer avhengig av import fra tilgrensende land i stramme effektsituasjoner. Dette skaper økt usikkerhet knyttet til hvor mye produksjonskapasitet som til enhver tid vil være tilgjengelig for import».

Det er altså langt fra sikkert at strømmen i fremtiden vil være tilgjengelig fra våre naboland når vi trenger den, som en vinterdag med lite vind og høyt forbruk.

Norge gjør seg dermed svært sårbar med satsing utelukkende på utbygging av væravhengig kraft og utenlandskabler. Det er alvorlig. Likevel sier sjefen for NVE Kjetil Lund til NRK at vi ikke bør bygge kjernekraft fordi «vi har allerede tilgang til mye utslippsfri og stabil kraft fra andre kilder». Altså det motsatte av det som står i rapporten fra direktoratet Lund leder.

Ofrer norsk natur

DNVs og NVEs analyser danner grunnlag for politiske beslutninger. Hvis lederne der ikke ønsker kjernekraft, er det kanskje ikke så merkelig at politikere som Erna Solberg (H), Jonas Gahr Støre (Ap), Nikolai Astrup (H), Espen Barth Eide (Ap) og Terje Aasland (Ap) heller ikke ønsker det.

Så er da også regjeringen tydelig på at norsk natur må ofres for å nå klimamålene. Olje- og energiminister Aasland forklarte det greit da han på Stortinget sa at «energiens dilemma er, satt på spissen, at ingen vil ha vindkraft på land, ingen vil ha kraftmaster, ingen vil ha ny vannkraft, og det er også skepsis til vindkraft til havs. Men alle vil ha nok og billig strøm. Det er dessverre ikke mulig å få både ny og rimelig fornybar kraft i en skala som monner, uten at det får noen konsekvenser for natur og andre interesser» (vår utheving).

Regjeringens holdning står i sterk kontrast til vårt naboland Sverige. Der er den nye regjeringen tydelig på at kjernekraft er helt nødvendig for å nå klimamålene og samtidig sikre stabil strømforsyning.

De vil stille kredittgarantier på 400 milliarder kroner til rådighet for bygging av nye kjernekraftverk. Svenskene har solid støtte i faktabasert kunnskap, blant annet to svært grundige rapporter fra EU og FN, som konkluderer med at avfallet fra kjernekraft trygt kan håndteres, og at energikilden er det beste valget for klima, natur, miljø og menneskers helse.

Norge er langt unna å nå klimamålene. Kjernekraft kan gjøre veien enklere, samtidig som behovet for naturinngrep og utenlandskabler reduseres. Det er derfor trist når sentrale aktører er så kategorisk negative til energikilden. I stedet ser de altså ut til å mene at massiv utbygging av væravhengig kraft vil gi billig og pålitelig strøm. Forstå det den som kan.