Radioaktivt avfall tar ganske liten plass og kan lagres trygt
Frykten for kraftmangel og industriflukt gjør at over 60 kommuner har kontaktet Norsk Kjernekraft AS for å få vurdert om lokale SMR-kjernekraftverk kan være en løsning. Et viktig tema da er hvordan det radioaktive avfallet skal håndteres.
Kjernekraft er den energikilden som gir minst avfall, men like fullt produseres radioaktivt avfall både under drift, vedlikehold og rivning av kjernekraftverk. Det er forskjell på lavradioaktivt avfall, som hansker, klær, og annet utstyr, og høyradioaktivt avfall som brukt brensel. Norge håndterer allerede lavradioaktivt fra f.eks. sykehus og oljeinstallasjoner, men må etablere løsninger for høyradioaktivt avfall.
Alle små modulære reaktorer, (SMR-design), inkluderer lokaler og utstyr for forbehandling, behandling, kondisjonering og midlertidig lagring av lav- og mellomradioaktivt avfall, samt vannbasseng for lagring og nedkjøling av de brukte brenselsstavene. Lokal avfallshåndtering blir en del av konsekvensutredningene for alle kjernekraftverk.
Gode beholdere
Det brukte brenselet avgir mye varme de første årene etter at det har blitt tatt ut av reaktoren, som følge av høye mengder radioaktivitet som oppstår når brenselet brukes. Fordi denne radioaktiviteten er kortlivet, reduseres varmeproduksjonen vesentlig i løpet av de første årene etter at brenselet tas ut av reaktoren. For å kjøle ned det brukte brenselet lagres det i vannbasseng som inngår i reaktordesignet. Det at alt brukt brensel fra de første 50 årene med kjernekraft i Sverige fremdeles er plassert i to vannbasseng, illustrerer at volumene det utgjør er små.
Etter noen år i vannbassengene er varmeproduksjonen lav nok til at det brukte brenselet kan overføres til spesielle oppbevaringsbeholdere. Lagringsbeholdere for brukt brensel er svært moden teknologi og vanlig i mange land, og er kommersielt tilgjengelig fra ulike leverandører. Beholderne forhindrer ukontrollert kritikalitet, skjermer omgivelsene effektivt mot stråling og lar restvarme bli avgitt mot omgivelsene. Det er mulig å ta det brukte brenselet ut ved behov, enten for resirkulering, til bruk i fremtidens reaktorer, eller for permanent lagring.
Beholderne tåler brann, eksplosjon, jordskjelv, flykrasj og lignende, og det er trygt å oppholde seg rundt dem uten å bli utsatt for farlige stråledoser. Beholderne veier rundt 100 tonn og har kapasitet på ca. et års forbruk fra et kraftverk med to SMR -reaktorer, nærmere bestemt ca. 15 tonn brukt brensel som med sin høye egenvekt tilsvarer ca. 1 m³.
Avfall fra 50 år tar liten plass
Det vanlige er å lagre det brukte brenselet i slike beholdere i 40–50 år, og kanskje lengre. Hvis vi starter et norsk kjernekraftverk i 2035 vil det brukte brenselet trenge lagring i permanent deponi tidligst fra ca. 2075. I første omgang er det derfor naturlig å planlegge for et nasjonalt midlertidig lager etter modell fra for eksempel Zwilag i Sveits. Her er beholdere med alt brukt brensel fra tre kjernekraftverk lagret i en hall på størrelse med en håndballbane i Sveits sin 50 år lange historie med kjernekraft.
Bortsett fra det høyradioaktive avfallet som er produsert i forbindelse med forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden, vil det altså ta flere tiår før det blir snakk om permanent lagring av høyradioaktivt avfall i Norge. Norsk Kjernekraft planlegger likevel for å etablere en fullstendig infrastruktur som kan håndtere alt radioaktivt avfall fra kjernekraftverk på nasjonalt nivå. I samarbeid med Halden kommune er det identifisert en lokalitet som vil utredes som permanent, underjordisk avfallsdeponi, slik som man har etablert i Finland.
En medvirkende årsak til at permanente deponi ikke er utbredt er at reaktorteknologier som bruker avfallet som brensel er på full fart til å bli tilgjengelig kommersielt som SMR. «Avfallet» vil da bli en viktig ressurs, og behovet for permanente deponi kan falle bort.
Plan for avfall et krav for godkjenning
Norge har undertegnet og implementert internasjonale konvensjoner innen atomsikkerhet, erstatningsansvar og grenseoverskridende konsekvenser, blant annet Felleskonvensjonen om sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall, inklusiv brukt kjernebrensel. Norges Atomenergilov stiller krav om godkjent plan for avfall og finansiering av dette, før man får tillatelse til å bygge kjernekraftverk i Norge. Kraftverkets eiere blir ansvarlig for kostnader for avfallshåndtering og dekommisjonering, noe som kan håndteres ved å bake inn en liten avgift på strømsalgprisen.
Det finnes altså etablerte, trygge metoder og utstyr for å lagre radioaktivt avfall. Anerkjente livsløpsanalyser fra bl.a. EUs vitenskapspanel har slått fast at kjernekraft er den tryggeste energikilden, og det inkluderer alle aspekter av avfallshåndtering. Man kan altså være helt sikre på at det ikke vil bli etablert kjernekraftverk i Norge uten trygge løsninger for å håndtere avfallet fra begynnelse til slutt.