Norge trenger både fornybart og kjernekraft

Argumentene som oftest brukes mot kjernekraft er at det er for dyrt og tar for lang tid. Sammenlignet med vind- eller solkraftverk, er det ingen tvil om at byggekostnader er høyere og at byggetiden er lengre. Hvordan kan da strøm fra kjernekraftverk likevel ha et marked, og til og med bli billigere over tid både for forbruker og samfunn?

Det er mulig å illustrere «merverdien» av kjernekraft uten å gå inn i avanserte beregninger med usikre forutsetninger. Forestill deg et samfunn der bilparken skal transformeres til å bli utslippsfri, og hvor bileierne får valget mellom bilmerkene Windie, som går på vindkraft, og Reactron, som går på kjernekraft (batteridrevne biler er ikke å oppdrive i dette samfunnet).

Reactron er nesten fem ganger dyrere i innkjøp enn Windie. Det er også en ulempe at leveringstiden er nesten fem år fra bestilling. Til gjengjeld har den uendelig rekkevidde, bruker nesten ikke drivstoff og rommer hele storfamilien til tross for et plasseffektivt karosseri. Det beste av alt? Så lenge servicen utføres jevnlig, finnes det ingen tryggere bil enn Reactron, og den går som en klokke, hver dag i 100 år.

Windie har også absolutt sine fordeler. Den har kort leveringstid, er billig i innkjøp, og drives av gratis vind. For å få fart på omstillingen, subsidierer til og med staten innkjøp av Windie i startfasen. Med tanke på hvor lang leveringstiden er for Reactron, blir det ansett som fornuftig politikk i en periode.

Dessverre kan ikke Windie brukes når det er vindstille eller hvis det blåser for mye. På dager med lite vind står Windiene i ro, og trafikken flyter med kun noen relativt få Reactroner på veiene. Når det blåser er det verre, da skal alle ut å kjøre, og Windier kommer til og med fra utlandet på dager med slike forhold!

Dette skaper problemer for veinettet, som ikke er dimensjonert for slike mengder med variabel trafikk. Hver Windie har nemlig såpass liten kapasitet at alle må ha sin egen bil, og det blir veldig mange av dem. Veinettet overbelastes, og det blir kødannelse med trafikkaos til tross for at store investeringer er gjort i infrastrukturen. Myndighetene må innføre Windie-restriksjoner på vindfulle dager, noe som oppleves frustrerende og urettferdig for de som ikke har økonomi til å reservere kapasitet. Men bor man på et lite trafikkert sted med konstant frisk bris, så er Windie fantastisk og har minimale driftskostnader!

Dessverre er levetiden begrenset, og etter 15 år må Windien skiftes ut. Det største aberet med Windie er likevel at den kun kan brukes når vindstyrken er optimal, og man må ha et annet kjøretøy i reserve. Frem til man får en Reactron, er den gamle bensinbilen derfor god å ha, selv om driftsutgiftene er blitt skyhøye på grunn av utslippsavgiftene som har gått til himmels. Å beholde Fossilen er uansett kun en midlertidig løsning, for på sikt blir det umulig å skaffe drivstoff ettersom alle reservene er brukt opp.

Sett i denne sammenhengen ser man at selv om en Reactron er dyr i innkjøp og tar lang tid å skaffe, så kan det godt være en foretrukket løsning for mange familier, og til og med billigere enn alternativet på lang sikt. En Windie er fin å ha i tillegg, og kan avlaste og gi fleksibilitet på travle dager.

Poenget er at teknologiene utfyller hverandre. Skal vi klare energiomstillingen og samtidig ivareta andre viktige samfunns- og naturverdier, må politikerne våre si ja takk til begge deler – det trengs nemlig både utbygging av kjernekraft og mer fornybar energi!