Norge kutter egne utslipp og styrker global velferd
Å fjerne energitilgang til fordel for klimatiltak er ikke bærekraftig utvikling.
Kikki Kleiven leder Bjerknessenteret for klimaforskning, mens jeg leder et oljeselskap. Noen meningsforskjeller oss imellom må forventes. Vi deler imidlertid oppfatningen om menneskeskapte klimaendringer og behov for tiltak.
Jeg reagerer likevel på flere av påstandene når Kleiven i en artikkel i VG 10. juni går hardt ut mot oljeskattepakken. Hun har klimaet i tankene, men er lovlig sent ute, ettersom oljepakken ble vedtatt, riktig eller galt, allerede i 2020. Da var vi midt oppe i en verdensomspennende pandemi, og det handlet om å ivareta yrkesfremtiden til svært mange nordmenn.
Blant annet hevder hun med sikkerhet at oljepakken bidrar til at Norge ikke når sine klimamål, til tross for at hun ikke har noen som helst mulighet til å vite dette.
Norge har, gjennom Parisavtalen, forpliktet seg til å kutte interne utslipp. For norsk sokkel skal dette skje ved elektrifisering. Den globale effekten av dette er omdiskutert, og temaet er absolutt fornuftig å debattere.
Men så lenge målet er å få ned utslippene internt, så er det udiskutabelt at elektrifisering bidrar. For at Kleiven skal få rett i sin påstand, må Norge reversere beslutningen, og heller ikke iverksette alternative tiltak som karbonlagring. Det er så langt ingenting som tyder på at det vil skje.
Norges interne utslipp knyttet til olje- og gassproduksjon utgjør langt under en promille av de globale utslippene, men forbrenningen av oljen og gassen vi produserer bidrar med vesentlige klimagassutslipp utenfor Norges grenser.
Med det som bakteppe, påstår Kleiven at vi investerer i utbygging som vil bidra til historiske høye utslippsnivåer. Det er det heller ikke hold i å hevde. Dette skyldes både at vi er blitt en gassnasjon som nå produserer mer naturgass enn olje, og at Norge produserer olje og gass med mindre utslipp enn det som er typisk for andre land.
Erstattes norsk produksjon med produksjon fra andre land, så vil det altså kunne føre til økte utslipp. Dette har vært grundig vurdert i en rapport fra Rystad Energy, og temaet har vært diskutert flittig i mediene. Ikke overraskende er partene i debatten uenige, noe som tyder på at svaret ikke er enkelt, ei heller for Kleiven.
Grunnet den anstrengte energisituasjonen i Europa, vil norsk naturgass være svært viktig i mange år fremover, ikke minst for å redusere de langt høyere utslippene fra kullkraftverk, som nå øker i omfang. I fjor produserte EU mer strøm fra kull enn fra naturgass, blant annet på grunn av de høye gassprisene. Det førte til at CO₂-utslippene i kraftsektoren økte.
Europa sliter altså med å kutte egne utslipp, og så lenge vi trenger gass, er det mye som taler for at mest mulig bør komme fra Norge, heller enn fra en rekke andre land og regimer.
Kleiven påstår at klimaendringene er den største krisen verden har vært oppe i. Det er mulig hun føler det slik, og at alle tenkelige tiltak derfor kan forsvares.
Men i motsetning til hva de fleste tror, så blir faktisk det meste bedre til tross for at temperaturen stiger. Levealderen øker og stadig flere får tilgang til rent vann og ren energi. Samtidig synker barnedødeligheten, færre dør av luftforurensing, og bare de siste 30 årene har antallet som lever i ekstrem fattigdom, blitt redusert med to tredjedeler.
I samme periode har det vært en nedgang på 90 prosent i andelen som dør av naturkatastrofer, og en nedgang på 31 prosent i andelen som dør av ekstremtemperaturer.
Årsaken er tilgang til energi, i all hovedsak fossilt. Energitilgang bringer mennesker ut av fattigdom, og gjør det mulig å tilpasse seg de uheldige klimaendringene. Vi skal derfor vokte oss vel for å kutte tilbudet av fossil energi uten at alternativene er på plass.
Mens naturkatastrofer tok livet av 560 barn under fem år i 2019, så døde fem millioner barn av andre årsaker, de fleste av sykdommer knyttet til fattigdom. Enn så lenge er energimangel en større utfordring for fattige enn klimaendringene, selv om begge deler må bekjempes på rasjonelt vis.
Kleiven sier at Norge satser på at verden ikke når sine klimamål, men det er minst like mye gambling å tro at verden klarer det, ikke minst når selv ikke hennes forgjenger på Bjerknessenteret eller andre klimaforskere tror det er mulig å nå 1,5-gradersmålet.
På 30 år har nemlig andelen fornybar energi endret seg minimalt. Fornybart sliter rett og slett med å holde tritt med økningen i energiforbruket. Derfor øker også forbruket av fossilt, spesielt naturgass, jevnt og trutt. Da er det problematisk hvis investeringene i olje- og gassindustrien kuttes for raskt.
Det er illustrert i en rapport fra Det internasjonale pengefondet, som viser at for store kutt i tilbudet av olje på vei mot nullutslippsmålet, vil føre til drastisk økte oljepriser, langt over dagens nivå.
Det er kanskje gunstig for oljeprodusenter, men svært ugunstig for oljekonsumenter, og som vanlig, vil fattige rammes hardest.
Dette understøttes også av klimapanelets siste rapport (AR6, WGIII, Figur 3.38), som viser at en ukritisk tilnærming for å nå 1,5-gradersmålet vil kunne føre til bieffekter som at matvareprisene øker, nærmere 150 millioner flere mennesker kan stå i fare for å sulte, og nesten en halv milliard flere mennesker risikerer å mangle tilgang til ren energi.
Dette er den uløselige knuten politikerne står overfor. Vi har forpliktet oss til netto null utslipp, men det må gjøres på en måte som sikrer at den gode utviklingen i verden fortsetter.
Da kan ikke vi ikke gjøre energi enda dyrere og vanskeligere tilgjengelig for de cirka 700 millioner menneskene som fremdeles lever i ekstrem fattigdom. Bærekraftig utvikling handler nemlig om mer enn bare klima.