Nordmenns rett til pålitelig energi til overkommelig pris - og ærlige politikere

FNs bærekraftsmål nr. 7 sier at alle mennesker har rett til ren og pålitelig energi til overkommelig pris. I Norge er strømmen ren, og historisk har den også vært både pålitelig og billig. Det er imidlertid en reell mulighet for at dette vil endre seg når behovet for strøm øker drastisk i årene som kommer. Regjeringen ser imidlertid ikke ut til å være nevneverdig bekymret, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet lover oss pålitelig og billig strøm ved hjelp av massiv utbygging av vindkraft kombinert med utenlandskabler for både eksport og import. Høyre deler regjeringens synspunkt, men ingen av partiene forklarer hvordan økende mengde væravhengig kraft og flere utenlandskabler skal bidra til å nå det målet. Det er for så vidt forståelig, ettersom denne kombinasjonen representerer en gordisk knute som det ikke er noen åpenbar løsning på.

Full forvirring og full uenighet

Dette understøttes av uttalelser fra representanter for de politiske partiene og statlige kraftaktørene, hvor det ser ut til å være både full forvirring og full uenighet. Parlamentarisk leder i Senterpartiet, Marit Arnstad, sier nei til flere utenlandskabler, ettersom disse vil øke strømprisene. Hun kaller sågar Høyres ønske om slike kabler for grenseløs strømnaivitet. Hun sikter kanskje til Høyres stortingsrepresentant, Nikolai Astrup, som ser ut til å mene at jo tykkere utelandskablene er, jo billigere blir strømmen. Han refererer til en uttalelse fra NVE i tilknytning til havvindsatsingen, hvor de sier at størrelsen på planlagte havvindanlegg og hybridkabler påvirker økonomien, og at et større anlegg kan resultere i billigere strøm. Ifølge administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, avhenger det hele av hvordan hybridkablene skal fungere. Han er, imponerende nok, helt sikker på at hybridkabler er den sikreste metoden for å ivareta lave strømpriser. Marit Arnstad kontrer med at en hybridkabel i realiteten er en utenlandskabel med et vindkraftprosjekt på midten, som altså vil føre til økte strømpriser.

Statnett har kastet seg inn i debatten, og bidrar til forvirringen når de sier at, hybridkabler som leverer strøm både til Norge og utlandet, vil ha liten innvirkning på norsk kraftpris. Det er riktignok under forutsetning om kraftbalanse i Norge, altså at vi har hverken kraftoverskudd eller – underskudd, en noe urealistisk forutsetning for et land hvor årlig strømproduksjon avhenger av tilsig og vindforhold. Statnetts konklusjon er også i kontrast til en analyse utført av NVE i forbindelse med utenlandskabelen NorthConnect, hvor det står tydelig og klart at utenlandskabler til land med høyere kraftpriser medfører økte kostnader for forbrukerne og økte inntekter for kraftprodusentene. Venstre-leder, Guri Melbye mener vi må akseptere høye strømpriser som følge av flere kraftkabler til utlandet for å håndtere det grønne skiftet. Stortingsrepresentant Rasmus Hansson i MDG vil ha både utenlandskabler og høye strømpriser. Frps nestleder Ketil Solvik-Olsen er derimot klinkende klar på at partiet ønsker å begrense strømeksporten for å unngå høye strømpriser her hjemme. Det synet deler han med Rødt-politikerne Bjørnar Moxnes og Sofie Marhaug, hvor førstnevnte kaller det «galehus», mens sistnevnte advarer mot norsk «Messias-kompleks» hvor vi skal frelse verden. Det hele bringer nostalgiske minner tilbake til det velkjente refrenget fra en gammel såpeopera: «Stadig like forvirra? Ikkje etter denne episoden av Forviklingar!».

Politikerne må utfordres på fundamentale spørsmål

Med dette som et ullent bakteppe, er det kanskje på tide at de politiske partiene står fram og svarer klart og tydelig på følgende to spørsmål:

1) Skal Norge være selvforsynt med strøm eller ikke?

2) Skal vi ha billig strøm eller ikke?

Svaret på disse spørsmålene er ikke gitt, og forskjellige partier har åpenbart forskjellige meninger om dette. Norge kan velge å fortsette med dagens system, som i all hovedsak er et nasjonalt kraftforsyningsmarked med minimale mengder import og eksport, eller vi kan velge å bli en integrert del av et kommersielt europeisk marked hvor kraftprodusentene maksimerer sin profitt, blant annet ved omfattende import og eksport av strøm. Valget som tas får konsekvenser for både innbyggere og industri.

Dersom de politiske partiene vil at vi skal være både selvforsynt og ha billig strøm, så må de kunne svare på dette absolutt kritiske spørsmålet i tillegg:

3) Hvordan skal forsyningssikkerheten ivaretas?

Dette spørsmålet er sentralt fordi elektrifisering av Norge med massiv utbygging av væravhengig vind- og solkraft krever at vi utveksler strøm mellom regioner og land. Omfattende utbygging av strømkabler internt i Norge, spesielt mellom nord og sør, vil kunne bidra til å øke forsyningssikkerheten, men det er på langt nær nok. Det er derfor nødvendig å etablere flere utenlandskabler, rett og slett fordi vi da kan importere og eksportere strøm etter behov, riktignok under forutsetning om at de andre landene har overskudd av strøm. På den måten ivaretar vi forsyningssikkerheten når nivåene i vannmagasinene er lave, eller når vinden ikke blåser, som vinterstid med en høytrykksrygg over Skandinavia.

Utfordringen er at det norske hus da åpner ytterdøren til den europeiske strømtemperaturen som historisk har vært langt høyere enn her hjemme, og strømprisene vil legge seg på et europeisk nivå. Per nå har vi bare noen få utenlandskabler, men grunnet den anstrengte kraftsituasjonen i Europa, har vi allerede fått erfare hva disse kablene betyr når det gjelder strømprisene. Situasjonen i Europa akkurat nå beskrives som den perfekte storm. Det er imidlertid svært viktig å forstå at hele Europa skal elektrifiseres med ren kraftproduksjon i årene som kommer, og hvert av landene har mer enn nok utfordringer med å produsere tilstrekkelige mengder ren strøm til seg selv, samt etablere infrastruktur for å distribuere denne.

Våre naboland sliter også med det grønne skiftet

Sverige har nylig erfart hvor vanskelig dette kan være, og som følge av forsinket utbygging av strømnettet og kapasitetsproblemer, har de måtte strupe overføringskapasiteten mellom Sverige og Østlandet kraftig. Det er altså ikke gitt at vi bare kan be om strøm fra våre naboland når vi trenger det, og være sikker på at vi faktisk får det. Sverige har varslet at situasjonen kan vare helt fram til 2030, noe som vil føre til høyere strømpriser i Norge.

Tyskland sitt Energiewende er kanskje det beste eksemplet på hvor utfordrende og dyr jobben med å elektrifisere energiforbruket med ren kraft er. Utfasingen av kjernekraft har ikke gjort jobben enklere. Landet har, sammen med Danmark, Europas dyreste strøm, og strømprisen i Tyskland har økt med hele 50% siden 2006. Til tross for den enorme satsingen, utgjør strøm fremdeles bare en liten del av det totale energiforbruket (mesteparten går til transport og oppvarming), og i snitt ligger strømforbruket per person i Tyskland og Danmark på en fjerdedel av nivået i Norge. Mens strøm i Tyskland og Danmark står for henholdsvis 15% og 16% av det totale energiforbruket, så utgjør strøm 40% av totalen i Norge. Norge er altså kommet svært mye lengre enn både Tyskland og Danmark når det gjelder å elektrifisere energiforbruket sitt, samt å benytte lavkarbon energikilder til å produsere strømmen.

Mens Norge så langt har kunne dra nytte av vannkraften, så har Tyskland og Danmark måtte bygge ut variabel sol- og vindkraft. Disse energikildene utgjorde henholdsvis 29%  og 52% av all strømproduksjon i 2021. I Norge er denne andelen foreløpig bare på 10%, men det vil endre seg. Ifølge DNV, vil Norge måtte produsere 100 TWh mer strøm i 2050 enn i dag. Det gir mening i lys av at vi skal elektrifisere de 60% av energiforbruket som per nå ligger utenfor strømnettet, samtidig som det forventes at vi blir 1 million flere mennesker i 2050. Til tross for omfattende energieffektivisering, så vil mengden variabel kraft måtte øke drastisk. Legger vi DNV sine prognoser til grunn, så vil 40% av kraftproduksjonen i 2050 komme fra variabel vind- og solkraft, altså midt mellom der Tyskland og Danmark ligger i dag.

Da har vi et greit sammenligningsgrunnlag, og det gir derfor mening å se nærmere på hvordan disse landene løser utfordringen med så høy andel variabel kraft i energimiksen. For å sikre stabile kraftleveranser, må Tyskland og Danmark bygge mange nye kraftledninger innad i landene for å få flyttet strømmen, noe som er både utfordrende og dyrt. Samtidig er de avhengige av å kunne importere og eksportere strøm med nabolandene etter behov. De trenger også tilgang til backup kraftverk, typisk fossildrevne, som kan produsere strøm når sol- og vindkraft ikke leverer. Alt dette representerer systemkostnader som belastes forbrukerne i form av skatter og avgifter, og gjør strømmen over dobbelt så dyr.

Og det skal bli verre. Ifølge Statnett, forventes strømprisene i Tyskland på dagtid gjennom en vinteruke i 2026 å være rundt 5 kroner, med pristopper over 7 kroner. Siden den dyreste strømproduksjonen i stor grad bestemmer prisen for alle, så må vi forvente at dette vil påvirke strømprisene i Norge negativt for forbrukerne, dersom Norge legger til rette for omfattende import og eksport av strøm til Europa.

Forsyningssikkerheten i Europa trues

Til tross for høy andel variabel sol- og vindkraft, har Tyskland så langt lykkes med å unngå omfattende «blackouts», altså plutselige og uventede brudd i strømforsyningen. Men det er både krevende og dyrt å opprettholde gridstabilitet. Nettoperatørene har måtte strekke seg langt for å balansere forsyningen, blant annet ved å tvinge kraftprodusenter i områder med overproduksjon til å senke produksjonen, samtidig som produsenter i områder med lav produksjon må produsere mer. Mengden av slike «re-dispatch measures» er kraftig økende, og kostnadene knyttet til dette er det forbrukerne som må ta.

I august i fjor opplevde imidlertid Tyskland en kritisk situasjon med nær total «blackout» av strømforsyningen, og slike kritiske situasjoner ser ut til å øke i antall. Årsaken var en kollaps i produksjonen fra fornybare energikilder, noe som førte til at produksjonen ikke klarte å holde tritt med etterspørselen. Behovet for elektrisitet lå på det tidspunktet på rundt 50 GW. Solkraft produserte 30 av disse, men kollapset plutselig til 3 GW. Operatørene av kraftverkene forsøkte å øke strømproduksjonen med pumpe- og kullkraft, uten at det holdt. Det var heller ikke nok tilgjengelig strøm for import.

Som et resultat, og for å unngå total «blackout», måtte nettselskapene kutte strømtilførselen til en rekke kraftkrevende industriselskaper, blant annet en aluminiumsprodusent. Dette skjedde uten at selskapene fikk noe forvarsel. Slike strømkutt, eller «rullerende blackouts», medfører enorme kostnader, og en studie utført av Institutt for energiøkonomi i Köln estimerte disse til rundt 4,5 milliarder kroner per time for Tyskland.

Fordi strømnettet i Europa er bundet sammen, så vil ikke en total «blackout» nødvendigvis ramme kun ett enkelt land. I januar 2021 måtte 10 millioner husstander i Vest-Europa kobles fra nettet innen 19 sekunder for å forhindre en pan-europeisk «blackout». En av verdens fremste strømforsyningseksperter, Herbert Saurugg, kan fortelle at militæret i Østerrike og Det østerrikske samfunnet for kriseberedskap, GfKV, forventer en total «blackout» i hele Europa innen 5 år. Han advarer om at det vil gå minst 14 dager før nettet kan begynne å fungere igjen, noe som åpenbart vil få voldsomme konsekvenser.

I USA, er California blant topp ti stater med den høyeste andelen fornybart i kraftmiksen, og staten har høye ambisjoner for utbygging av sol- og vindkraft. Disse to energikildene utgjør per nå riktignok ikke mer enn 23%, men det er likevel nok til å skape utfordringer. Under en hetebølge i august 2020, måtte California iverksette en «rullerende blackout» fordi de ikke klarte å skaffe nok pålitelig energi fra gass- og kjernekraft. En rapport konkluderte med at industrien kan forvente at antallet slike «blackouts» vil dobles de neste 15 årene og firedobles de neste 30 årene. Strømprisen i California er også blant de dyreste i USA, og i perioden 2011 til 2019 økte den seks ganger mer enn resten av landet.

Strømmen i Norge vil bli dyrere på lang sikt

Overfører vi erfaringene fra Tyskland, Danmark og California til Norge, så tilsier det at vi må bygge mange flere strømkabler innad i landet vårt, spesielt fra nord til sør – i norsk natur. I tillegg må det etableres et system som sikrer at strømforsyningen balanseres ved at nettoperatørene tvinger kraftprodusenter til å øke eller senke produksjonen i gitte områder ved behov. Det må også etableres langt flere kabler til nabolandene våre, slik at vi kan importere og eksportere etter behov. Kostnadene for alt dette vil forbrukerne måtte betale for, og resultatet er dyrere strøm. Det kommer i tillegg til at kraftutvekslingen med utlandet vil føre til en utjevning av strømprisene mellom Norge og resten av Europa.

Det å tro at utenlandskabler vil føre til billigere strøm i Norge, virker å være utopi så lenge vi har kraftoverskudd. Med erfaringene det siste året, så må vi også være forberedt på langvarige høye og fortsatt stigende strømpriser i Europa, slik Statnett forventer for strømprisen i Tyskland. Når vi ser til land som har kommet lengre enn oss, er det vanskelig å se for seg at utbygging av store mengder væravhengig energi vil føre til billigere strøm. Erfaringene fra Tyskland, Danmark og California gir en klar indikasjon på at det vil oppstå fordyrende utfordringer når andelen variabel kraft utgjør mer enn 10-20% av strømproduksjonen.

Kjernekraft kan bidra med balansekraft og grunnlast

Finnes det alternativer til omfattende utbygging av desentralisert og arealkrevende fornybart med strømkabler både innad i Norge og på tvers av landegrensen? Svaret er ja, og løsningen ligger i økt etablering av såkalt balansekraft og grunnlast. Balansekraft betyr at strømproduksjonen kan reguleres raskt etter behov. Historisk har vannkraft fungert som balansekraft i Norge, mens i Tyskland er det typisk kull- og gasskraft som har hatt den rollen. I Danmark er kull- og biokraft de største bidragsyterne. Teoretisk kan batterier fungere som balansekraft, men det ligger nok langt inn i fremtiden med de volumene som kreves.

Mengden balansekraft kan reduseres ved å etablere en viss mengde grunnlast, som er den delen av energiforbruket som holder seg mer eller mindre konstant. Kjernekraft fungerer glimrende som grunnlast. Energikilden produserer jevnt og trutt hele døgnet, men lar seg ikke raskt regulere. Det utvikles imidlertid nye fjerdegenerasjonskraftverk som også har den fordelen at strømproduksjonen raskt kan justeres etter behov, slik at de kan fungere både som balansekraft og grunnlast.

Kjernekraft har historisk vært viktig som grunnlast i en rekke land, inklusiv Tyskland, Frankrike, Sverige, Finland og USA. I motsetning til hva mange tror, er kjernekraft den tryggeste energikilden, og i tillegg er utslippene av CO2 og helseskadelige partikler er svært lave, samtidig som arealbruken er en brøkdel av fornybart. Det er derfor gode argumenter for at Norge bør vurdere kjernekraft som et supplement til fornybart, og et alternativ til å åpne opp for europeiske strømpriser og omfattende systemkostnader. Norge kan dra fordel av den raske utviklingen som nå skjer innen små, modulære kjernekraftverk, såkalte SMR. Rolls-Royce og GE Hitachi planlegger masseproduksjon av slike reaktorer, som skal levere stabil strøm i Storbritannia og Canada mot slutten av dette tiåret, til en kostnad på 30-50 øre per kilowattime. Det er under halvparten av Det internasjonale energibyråets prognoser for havvind i 2025.

Slike små reaktorer kan plasseres der strømmen skal brukes, og derfor vil behovet for omfattende utbygging av strømkabler i norsk natur kunne reduseres. I prinsippet trenger de ikke en gang kobles til strømnettet, ettersom overskuddsenergi kan brukes til blant annet hydrogenproduksjon. På den måten kan bedrifter sikre seg fastprisavtaler som gir forutsigbarhet for virksomheten flere tiår fram i tid. Det kan være viktig for kraftkrevende industri som per nå må leve med høy usikkerhet om framtidige strømpriser, avhengig av politiske valg og Europas evne til å håndtere store mengder variabel kraft i energimiksen.

Det er heller ikke sikkert at havvind vil bli så billig som vi håper og tror. Da kan det være lurt å ikke legge alle eggene i samme forblåste kurv. En parallell satsing på små, modulære kjernekraftverk kan bidra til å spre denne risikoen, og, ifølge Det internasjonale pengefondet, samtidig skape både flere og bedre betalte arbeidsplasser enn vindkraft.

Kjernekraft har altså potensiale til å gjøre oss selvforsynt med billig strøm med minimale negative konsekvenser for natur og miljø, dersom vi skulle ønske det. Foreløpig ser det imidlertid ut til at ledelsen i de største partiene vegrer seg for å bevege seg inn i denne debatten om kjernekraft i Norge, mens grasrota i mange partier er mer positiv.

Politikerne har visst at utenlandskabler øker strømprisen

Hvorfor aspektene omkring forsyningssikkerhet og konsekvenser for framtidige strømpriser ikke diskuteres mer åpent og ærlig blant politikerne våre, er vanskelig å forstå. De politiske partiene kan ikke fortsette å skyve problemene foran seg. Det gir ikke mening å love stabil og billig strøm til nordmenn, når handlingene som foretas bidrar i motsatt retning. Det har nemlig ikke vært ukjent for politikerne at utenlandskabler øker strømprisen, noe en artikkel i Nettavisen tidligere i år synliggjør godt. Derimot ser det ut til at politikerne ble tatt på sengen med hensyn til hvor stor økningen kunne bli, til tross for at varselsignalene fantes i fagrapporter.

Da utenlandskablene NordLink og North Sea Link ble godkjent for utbygging i 2014, var det kraftoverskudd i Norge. På Statnetts høstkonferanse i 2013, var daværende olje- og energiminister Tord Lien (FrP) tydelig på at kablene som Statnett jobbet med ville kunne påvirke prisbildet. Han så på nye utenlandskabler som et viktig virkemiddel til å få høye nok strømpriser til at det ville bli lønnsomt å bygge ut fornybar energi i Norge. Statnett sin analyserapport for konsesjonssøknaden levnet liten tvil om at konsekvensen av kablene ble dyrere strøm. De skrev at kablene mest sannsynlig gir «en omfordeling fra konsumenter til produsenter», altså økte strømpriser for forbrukerne. NVE-sjef Kjetil Lund uttalte i 2019 at prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi «gevinsten til de som tjener er høyere enn tapet til de som taper».

Det var imidlertid forventet at prisøkningen skulle bli relativt moderat, og Statnett anslo denne til 3-4 øre/kWh (ca. 5 øre/kWh med dagens Eurokurs). Det var riktignok under forutsetning om at Norge i liten grad har interne flaskehalser, altså kraftoverføring mellom områder med forskjellig strømpris. I dag vet vi at virkeligheten er en annen, og at Sør-Norge har store flaskehalser som er blitt forsterket av begrensningene i det svenske strømnettet.

Statnett sin rapport hadde tre avsnitt om «Uventede hendelser og markedssjokk», som skulle vise seg å treffe svært så godt. De skrev at eksempler på slike hendelser kan være «bortfall av overføringskapasitet i Norge/Norden eller kjernekraft i Sverige om vinteren, høye brenselspriser eller mangel på produksjonskapasitet». Alt dette har slått til. Rapporten levner ingen tvil om at Statnett vurderte slike markedshendelser som en god mulighet til å tjene penger. Ifølge et Nettavisen-intervju med kommunikasjonssjef Christer Gilje i Statnett, har det aldri vært målet for Statnett å ta høyde for effekten av en «perfekt storm» i Europas energimarked. Det ser heller ikke ut til at det har vært målet for flere av våre politikere, hverken da kablene ble godkjent eller nå.

Et eksempel er statssekretær i Olje- og energidepartementet, Amund Vik (Ap), som i Dagsnytt 18 nylig hevdet at situasjonen i Europa kommer til å stabilisere seg, at de høye strømprisene i hovedsak skyldes krigen i Ukraina, og at strømprisene etterhvert vil gå kraftig ned, til forundring fra motdebattant Terje Hallevang (FrP). Mange ledende politikere ser altså ikke ut til å ville ta inn over seg det vi i dag vet om hvor vanskelig den grønne omstillingen i Europa kommer til å bli. Den perfekte storm kan fort vise seg å bli det nye kraftværet i Europa i tiårene som kommer, med tilhørende høye strømpriser.

Høye strømpriser er et resultat av en villet og villedende politikk

Høye brenselpriser er nemlig et resultat av økte CO2-avgifter i kombinasjon med en ønsket nedgang i investeringene i den globale olje- og gassektoren siden oljekrisen i 2014, samtidig som olje- og gassforbruket fortsetter å øke. Dette har ført til gradvis lavere lagre av olje og gass, som gjør verden og Europa mer sårbare for vintre med mindre vind enn normalt. Koronapandemien har bidratt til å kamuflere det økende gapet mellom tilbud og etterspørsel av fossil energi. I tillegg ønsker flere land å fase ut kjernekraft, samtidig som de lar strømforbrukerne bære de omfattende systemkostnadene knyttet til storskala utbygging av væravhengig kraft. Krigen i Ukraina har forverret situasjonen, men er ikke årsaken til høye strømpriser. De var høye lengre før krigen startet.

Politikere som lover billig strøm med massiv utbygging av væravhengig kraft og utenlandskabler, bør derfor kunne svare detaljert på hvordan de skal klare det i et Europa som strever med omstillingen, og hvor strømprisene kun forventes å øke framover. De bør også utfordres på hvorvidt de kan vise til noen land som har klart det de hevder er mulig.