Med politisk viljekraft kan Norge ha kjernekraft om 10 år

I en artikkel i Altinget forteller sjefen ved Institutt for energiteknikk (IFE), Nils Morten Huseby, at Norge kan ha kjernekraft tidligst på 2040-tallet. Betraktningen overser imidlertid et svært viktig aspekt, nemlig situasjonen Norge står midt oppe i. 

Norge skal elektrifiseres, og kommuner og ordførere står i spagat i valget mellom å bygge industri eller bevare natur. Disse valgene kan ikke utsettes hvis Norge skal klare å oppfylle sin del av Parisavtalen. Det er ikke tid til årelange byråkratiske utredninger.

Tidslinjen for å få det første kjernekraftverket i drift om ti år, kan skisseres som følger:

1. Tre år med debatt, konsekvensutredning, forberedelser av konsesjonssøknad, arealerverv og anskaffelse

2. Fire år med behandling av konsesjonssøknaden, inkludert supplerende analyser og oppbemanning hos myndighetene

3. Tre år med bygging, oppbemanning av driftsorganisasjonen og testing før driftsstart

På et mer detaljert nivå finnes det selvsagt langt flere milepæler og prosesser, som for eksempel anbud, arealerverv, kontrahering, prosjektering med mer. Å klare det forutsetter et velfungerende og kompetent samfunn. Det er Norge. 

Alt handler om politikk

Huseby påpeker med rette at det kreves politisk vilje for å lykkes med kjernekraft. Men det er allerede betydelig politisk støtte for kjernekraft. Alle de politiske partiene, unntatt SV, har enten positive landsmøtevedtak om innhenting av kunnskap om kjernekraft, eller de stemte for Høyre og FrP sitt forslag om det samme på Stortinget i vår. 

Også befolkningen er positiv. En meningsmåling tidligere i år viste at 51 prosent mener at Norge bør bygge kjernekraftverk. Fire kommuner har inngått avtaler med Norsk Kjernekraft AS om å utrede energikilden, 40 kommuner har vist interesse for temaet og stadig flere melder seg på.

En vesentlig forskjell fra debatten om kjernekraft på 1970-tallet, er at det denne gangen er kommunene selv som tar initiativ, mens det for 50 år siden kom fra regjeringen. Lokal forankring er svært viktig for en akselerert prosess. 

Ingen grunn til at avfallshåndtering skal ta tid

Norge har allerede radioaktivt avfall som må håndteres, og vi vet hvordan et deponi kan bygges, hvordan sikkerheten ivaretas, hva det vil koste, hvilket lovverk som gjelder, hvor mange arbeidsplasser det vil skape og mye mer. Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Norsk nukleær dekommisjonering (NND) har slått fast at Norge har mye egnet geologi for slike deponier. Halden kommune har sagt ja til å vurdere å være vertskap for et deponi. Det er derfor ingen grunn til at det skal ta flere tiår å etablere en komplett infrastruktur for radioaktivt avfall i Norge.

Energiministeren har uttalt at hans fremste motiv for å bygge havvind, er å gi norsk leverandørindustri et nytt ben å stå på. Han kunne ha sagt det samme om kjernekraft. Boreteknologi fra olje- og gassbransjen kan benyttes til å håndtere radioaktivt avfall i Norge og i et stort internasjonalt marked, og de som i dag produserer olje og gass, kan i fremtiden produsere utslippsfri strøm fra kjernekraftverk.

Regulatoriske forhold

Norge har lovverket som trengs for å bygge små modulære kjernekraftverk, SMR, bestående av eksisterende lettvannsteknologi. Det sparer tid. Så kan neste generasjons kraftverk komme på litt lengre sikt.

Huseby sier Norge mangler en plan for hvordan teknologi som allerede har blitt godkjent i utlandet, også godkjennes i Norge. Det kan løses ved at Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) inngår et samarbeid med for eksempel U.S Nuclear Regulatory Commission, slik at teknologi og driftsprosedyrer som godkjennes i USA, også godkjennes i Norge.

I tillegg må det gjennomføres stedspesifikke konsekvensutredninger og sikkerhetsanalyser for å vise at den enkelte lokasjonen er egnet. Her kan vi benytte samme metode som landet vi samarbeider med.

Hva er det Polen kan som Norge ikke kan?

Polen satser på kjernekraft, og de har det samme utgangspunktet som Norge. De har ikke hatt kjernekraftverk før, men én forskningsreaktor (vi har hatt fire).

Innen 2040 skal de bygge seks store reaktorer og flere titalls små. Den første store reaktoren har allerede fått den første tillatelsen og vil stå klar i 2033, og ambisjonen er at den første SMR skal være på plass enda tidligere. Kan Polen, så kan Norge. 

God tid til å bygge kompetanse

Det vil ta omtrent ti år før et kjernekraftverk står klar til å settes i drift. Det gir oss nok tid til å utdanne og omskolere folk, og vi har et godt utgangspunkt:

- IFE, DSA og NND har til sammen 400 ansatte som jobber med å forvalte reaktoranleggene på Kjeller og i Halden. I år mottok IFE og NND 890 millioner fra staten. Det bør virkelig komme noe kompetanse ut av det.

- I tillegg har IFE 300 ansatte som jobber med forskning innen blant annet kjernekraft. De har en fullskala kontrollromsimulator i Halden, som operatører ved eksisterende kjernekraftverk reiser til for å øve på å håndtere krevende scenarier.

- Nylig åpnet Norsk Nukleært Forskningssenter, hvor det skal forskes og undervises innen nukleær teknologi. I løpet av de neste ti årene vil det utdannes flere hundre kjernefysikere og -kjemikere, nok til å bygge og drifte mange titalls reaktorer.

Det finnes også mange internasjonale ingeniørselskaper som driver med nukleær teknologi som vi kan samarbeide med. Flere av disse har allerede oppdrag for NND og IFE. 

Teknologisk utvikling

SMR er allerede i markedet og kan bestilles, slik Polen har gjort for å få dem levert tidlig på 30-tallet. På verdensbasis er det satt i drift tre SMR, ytterligeretre er under bygging, mens 65 er i designstadiet.

Politikerne bestemmer

All pessimisme er selvoppfyllende. Aktører som har økonomiske og politiske interesser i å være motstandere av kjernekraft, har omfavnet påstanden om at kjernekraft tar for lang tid. 

Det trenger det imidlertid ikke gjøre, og Norge har heller ikke tid til det hvis vi skal gjøre noe med klimagassutslippene våre uten altfor store inngrep i norsk natur og redusert framtidig forsyningssikkerhet.