Lobbyvirksomhet utkledd som forskning
NTRANS er like avhengig av Statkraft som en pengelens førstegangskjøper er av vennligstilte foreldre.
I sommer leverte Statkraft et høringsinnspill til regjeringens kjernekraftutvalg, hvor de skrev at kjernekraft er vel og bra i alle andre land, men at akkurat her i Norge så er det bedre med vind- og vannkraft, som er det Statkraft driver med. Innspillet var signert av en direktør som interessant nok også er styreleder i forskningssenteret NTRANS, som nylig fremmet det samme budskapet. Statkraft og andre vind- og vannkraftselskaper er dessuten med på å finansiere forskningssenteret.
I min kronikk kritiserte jeg NTRANS for disse bindingene, og for det lave nivået på «forskningen» som de la til grunn for påstanden sin. Jeg kalte det rett og slett «tull med tall» og utdypet grundig hvorfor. Leder for NTRANS, NTNU-professor Tomas Moe Skjølsvold, reagerte med å kalle det «konspiratoriske fantasier» og «grove insinuasjoner», men adresserte ikke mine innvendinger til tallmaterialet de var så opptatt av å promotere.
Skjølsvold avfeier at pengene de får fra vind- og vannkraftbransjen påvirker senterets uavhengighet. Argumentet hans er at mesteparten av pengene kommer fra Forskningsrådet. Det han ikke nevner, er at når Forskningsrådet gir penger til denne typen forskningssentre, så krever de at partnerne i senteret dekker minst en tredel av kostnadene. Uten pengene fra Statkraft og de andre partnerne, ville NTRANS altså ikke ha fått støtte fra Forskningsrådet, på samme måte som at du ikke får et boliglån hvis du ikke har egenkapital.
NTRANS er altså like avhengig av Statkraft som en pengelens førstegangskjøper er av vennligstilte foreldre. Kan det hende at det påvirker forskningen deres og hvordan de deltar i offentligheten?
Det at et forskningssenter har bindinger til en kommersiell aktør, trenger ikke nødvendigvis å være et problem. Selvsagt kan og bør Statkraft finansiere forskning som kan føre til bedre vind- og vannkraftverk, men bindingene blir et problem dersom et offentlig finansiert forskningssenter gjør seg til politisk aktør til fordel for Statkraft og på bekostning av andre selskaper.
Skjølsvold mener imidlertid at jeg overdriver betydningen av det han hevder var et uskyldig lunsjseminar om et internt initiativ – et arrangement NTRANS blant annet oppsummerte slik:
«Mye kjernekraft kan senke strømprisene som igjen kan redusere inntekten fra vannkraften.»
Kanskje det er en grei oppsummering av utfordringen Statkraft-direktøren og styrelederen i NTRANS føler på. Uansett er tiden inne for å sette en stopper for at skattebetalernes penger brukes på lobbyvirksomhet utkledd som forskning.