Kjernekraftens solide kunnskapsgrunnlag
I et debattinnlegg i DN påstår arkitekt Harald Røstvik at kjernekraftdebatten bygger på et spinkelt kunnskapsgrunnlag.
Det begrunner han underlig nok ved å henvise til én eneste forsker som hevder at konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken var mer alvorlige enn det mer enn 100 forskere fra FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) har konkludert med.
La oss derfor se nærmere på faktagrunnlaget:
Alle energikilder medfører risiko. Forskning viser at vannkraft har de dødeligste ulykkene, vindkraft de hyppigste og kjernekraft de dyreste.
Tsjernobyl er den eneste store kjernekraftulykken hvor mennesker døde på grunn av stråling. WHO har vist at rundt 50 mennesker mistet livet i løpet av det første året etter ulykken. Det blekner mot demningsbrudd. For eksempel mistet like mange mennesker livet da Kakhovka-demningen i Ukraina ble sprengt i fjor.
WHO beregner videre at på lang sikt kan rundt 4000 dødsfall tilskrives Tsjernobyl-ulykken, som følge av statistisk økt kreftforekomst. Til sammenligning, døde rundt 20.000 mennesker da demningen i Derna i Libya brast i fjor.
Demningsbrudd forårsaket altså minst fem ganger så mange dødsfall bare i fjor, som alle dødsfallene noensinne fra kjernekraftulykker.
Konsekvensene av Tsjernobyl hadde dessuten blitt mindre hvis sovjetiske myndigheter hadde igangsatt enkle og kjente tiltak for å beskytte befolkningen. Som å ta inn kyr fra beite og anbefale befolkningen å ikke drikke melk fra kyr i forurensede områder, eller å gi jodtabletter til sårbare grupper. I stedet valgte de å legge lokk på ulykken.
Reaktoren i Tsjernobyl var dessuten av en type som allerede etter 80-talls sikkerhetsstandard ble ansett som utrygg, og derfor aldri ble bygget i vestlige land.
EUs vitenskapspanel har vist at moderne kjernekraft er den tryggeste av alle energikilder: Kjernekraft har den laveste forventede dødsraten pr mengde strøm produsert, og en kalkulert frekvens for storulykker (Tsjernobyl-scenario) på bare én ulykke per ti milliarder driftsår.
Om en ulykke som Tsjernobyl likevel skulle skje, er konsekvensene på linje med storulykker innen vannkraft eller for fossile kraftverk (men der kjernekraft har langt lavere dødelighet) – og det er for store kjernekraftverk. Med de små modulære kjernekraftverkene (SMR), eller «vakre miniatomkraftverk» som Harald Røstvik kaller dem, er både sannsynlighet og særlig konsekvenser enda lavere.
Til sammenligning vet vi at fem millioner mennesker dør hvert år på grunn av luftforurensing fra fossile energikilder, som er energikildene som kjernekraft først og fremst skal erstatte. Samtidig vil kjernekraft kutte klimautslipp, spare natur, gi redusert behov for gruvevirksomhet og langt lavere mengder farlig avfall enn andre energikilder.
Kunnskapsgrunnlaget om kjernekraft er anerkjent og solid.