Kjernekraft tidlig eller sist?

I en spørsmåls- og svarrunde mellom KrFs stortingsrepresentant Hadle Rasmus Bjuland (KrF) og olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) avsløres greit behovet for oppdatert kunnskap om kjernekraft. Bjuland spør hvorfor Aasland kategorisk avviser kjernekraft. Aasland refererer til en 50 år gammel utredning, og hans svar kan oppsummeres til at han avviser kjernekraft på grunn av pris, sikkerhet og Norges topografi som har gitt oss vannkraft.

For noen år siden ville flere av oss som jobber i Norsk Kjernekraft svart det samme. Det gjør vi ikke lenger. I stedet satser vi penger og karriere på å gjøre kjernekraft til en del av den norske energifremtiden.

Hvorfor?

For det første: Verden står midt i en naturkrise som er minst like alvorlig som klimakrisen, noe også Norge må forholde seg til. Arter forsvinner, og natur blir ødelagt. Like før jul signerte Norge Montreal-avtalen, hvor vi forplikter oss til å verne et representativt utvalg på 30 prosent av våre hav- og landområder. Kjernekraft krever desidert minst areal, noe som betyr at mer natur kan bevares. Ifølge livsløpsanalyser utført av FN, har kjernekraft faktisk den laveste negative påvirkningen på klima, natur, miljø og menneskers helse.

For det andre: Norge behøver karbonfri energi også på vindstille dager, spesielt vinterstid. Nylig advarte NVE mot å tro at vi i fremtiden kan hente strøm fra våre naboland når vi trenger det. Årsaken er at de samme værsituasjonene, som en høytrykksrygg, kan prege store områder og gi lite tilgjengelig kraft i flere land samtidig. Alvoret ble ytterligere understreket da Statnett før jul i fjor sendte et brev til Olje- og energidepartementet hvor de skriver at vi risikerer å mangle strøm når vi trenger den aller mest. I brevet kan vi lese at hovedutfordringen blir å «sikre effektbalanse i kuldeperioder med lite vindkraftproduksjon», og at «myndighetene må stimulere til økt kraftproduksjon, både energi og effekt, også ut over satsingen på havvind». Da hjelper det jo ikke med enda mer væravhengig solkraft eller landbasert vindkraft, slik regjeringen ønsker. Den mest stabile kraften er det kjernekraft som kan levere. Sammen med sol-, vind- og vannkraft kan vi dermed sikre at norsk industri får billigere og stabil kraft.

For det tredje: Et moderne lite, modulært kjernekraftverk, SMR, tjener penger med en strømpris på 60 øre. Og da snakker vi om det første kjernekraftverket. Norsk Kjernekraft skal bygge flere, og læring vil trekke kostnadene ned på de neste. Mye av poenget med små, modulære kjernekraftverk er nettopp å unngå tids- og kostnadsoverskridelser, samt å muliggjøre finansiering med private midler. Slike kraftverk kan vi ha på plass i Norge innen 2035 hvis vi vil. Det er tidsnok, for ifølge DNV, skjer den største økningen i kraftbehov først etter 2040.

For det fjerde: I motsetning til hva mange tror, er avfallsproblemet til kjernekraft løst, noe EUs vitenskapspanel gjør helt klart i en omfattende rapport. De sier at moderne kjernekraftverk er den tryggeste energikilden, og videre at avfallet kan trygt lagres noen hundre meter nede i bakken slik de nå skal gjøre i Finland og Sverige. Derfor har vi lagt inn i strømprisen en avgift på noen øre per kilowattime nettopp for å håndtere avfallet. I volum er mengdene ytterst beskjedne, og i trygt grunnfjell som vi har i Norge, vil det kunne lagres hinsides tiden det fortsatt er farlig.

I Norsk Kjernekraft arbeider vi med å realisere en energikilde som er stabil, utslippsfri, sikker, og som vil spare oss for unødige naturinngrep. Vi ber ikke om subsidier eller andre former for sugerør i Oljefondet. Vi ønsker bare å få delta i konkurransen om fremtidens norske energimiks på like betingelser som andre.

Mens vi her i Norge fortsetter å debattere, satser land som Sverige, Frankrike og Storbritannia for fullt. Det hele minner om debatten om vi skulle ha fargefjernsyn i Norge eller ei. Vi fikk selvfølgelig fargefjernsyn til slutt. Som sistemann i Europa.