Kjernekraft og gasskraft er realistisk bærekraft

Europaparlamentet vedtok nylig EU-kommisjonens innstilling om å innlemme kjernekraft og gasskraft i taksonomien som bærekraftige aktiviteter. Vedtaket er en erkjennelse av at EU ikke klarer å nå målet om netto null utslipp med kun fornybar energi. Dette er også en erkjennelse av at bærekraft handler om mer enn bare klima, inklusive ivaretakelse av innbyggernes velferd. Det gjenstår nå kun en formalistisk godkjennelse av medlemslandene før vedtaket iverksettes fra og med 2023, et vedtak også Norge skal innrette seg etter.

Beslutningen muliggjør rimeligere finansiering for bygging av både gass- og kjernekraftverk. Det er viktig for kjernekraft, som har høye byggekostnader, men også for gassnasjonen Norge, som eksporterer det meste av produsert naturgass til nettopp EU.

Naturvernerne

Naturvernforbundet, WWF og Greenpeace er skuffet, og sistnevnte vurderer nå rettslige skritt, slik de gjerne gjør når de blir skuffet. Slik synliggjør de med all tydelighet at sterke meninger omkring selektive valg av energikilder er en viktigere kamp enn kampen for å nå nullutslippsmålet.

De går nemlig bevisst imot både Klimapanelet og Det internasjonale energibyrået (IEA), som med faktabasert kunnskap i bunn, mener at begge energikildene er helt nødvendige for å kutte utslipp av klimagasser og samtidig tilfredsstille verdens enorme energibehov. I motsetning til natur- og miljøvernorganisasjonene, så har de forstått at det å fjerne energitilgang til fordel for klimatiltak ikke leder til bærekraftig utvikling.

Taksonomien er viktig fordi den lar faktabasert informasjon, heller enn sterke retoriske og propagandapregete meninger, danne grunnlag for beslutninger om hva som er bærekraftige aktiviteter. Målet er å bidra til et raskere grønt skifte ved å flytte kapital i retning av mer bærekraftige investeringer. En rasjonell tilnærming for å løse energi- og klimautfordringene i verden krever rasjonelle avveininger av både fordeler og ulemper, hvor verdens stadig økende velferd ivaretas, samtidig som klimautfordringene håndteres.

Fordeler og ulemper

Ingen energikilder er uten ulemper. Sol- og vindkraft er arealkrevende, leverer ustabil kraft, produserer mye avfall og bruker store mengder ikke-fornybare materialer, inklusiv kritisk sjeldne metaller. Deler av avfallet kan per nå ikke resirkuleres, og solcellepaneler inneholder helsefarlige miljøgifter. Fordelene er knyttet til lave klimagassutslipp, lav pris og lav dødelighet sammenlignet med for eksempel kullkraft. Fordelene overstiger ulempene med klar margin, men jo høyere andelen i energimiksen blir, jo større blir ulempene, og jo dyrere blir strømmen. Det skyldes i stor grad energikildenes væravhengighet, som krever tilstedeværelse av stabiliserende energilagring, langdistanse strømkabler og backup energikilder som gass- og kullkraftverk.

For kjernekraft dreier ulempene seg i hovedsak om avfallshåndtering og (irrasjonell) frykt for ulykker. For naturgass er utslipp av klimagasser hovedutfordringen. Energikildene har også, som sol- og vindkraft, viktige fordeler. Energileveransene er stabile, arealbruken er minimal, og helsemessig er kjernekraft den tryggeste energikilden med de laveste utslippene, mens naturgass er godt egnet i varmekrevende industri. Kjernekraft leverer konstant energi, mens gasskraft har også den fordelen at den kan raskt reguleres etter behov. Begge energikildene har svært lavt forbruk av materialer til bygging av kraftverk, og de produserer lite fast avfall.

Strenge krav

EU-kommisjonen har måtte navigere i et svært ulendt terreng. Den har søkt å forholde seg nøkternt til hvorvidt kjernekraft og gasskraft raskere kan bidra til å nå målet om netto null utslipp, uten at ulempene blir for store. Konklusjonen er ja, ikke minst fordi disse energikildene bidrar til en raskere utfasing av kull, som har svært høye utslipp av både CO2 og helseskadelige partikler, men også fordi de bidrar med stabile energileveranser, noe vi den siste tiden har erfart at ikke er en selvfølge.

Avtaleteksten stiller strenge vilkår for at disse energikildene skal kunne stemples som «grønne». CO2-utslippene fra selv de mest moderne gasskraftverkene må kuttes med ytterligere en femtedel, noe som på sikt vil kreve tiltak som karbonlagring. For kjernekraft stilles det strenge krav til avfallshåndtering, noe som betyr at avfallet må resirkuleres eller begraves på en trygg måte, for eksempel slik det nå gjøres i Onkalo i Finland.

For et Europa i energikrise er vi tjent med å akseptere beslutningen til Europaparlamentet heller enn å forsøke å bekjempe den. Kjernekraft og naturgass vil nemlig bidra til å styrke forsyningssikkerheten, noe som er helt sentralt i det grønne skiftet. Fordelene vil synliggjøres gjennom fortsatt økende velferd, og ved at Europas innbyggere får tilgang til ren og stabil energi til overkommelig pris, som er FNs bærekraftsmål nummer 7.

Akkurat nå er vi dessverre på vei i motsatt retning.