Kjernekraft kan gjøre Norge selvforsynt med billig strøm
Regjeringen er begeistret for væravhengig strømproduksjon og skeptisk til kjernekraft. Dermed risikerer vi både lav forsyningssikkerhet og enda høyere strømpriser.
Norge har historisk hatt ren, billig og stort sett pålitelig strøm. Nå gjør elektrifisering og ny kraftkrevende industribygging at strømbehovet frem mot 2050 vil øke drastisk.
Regjeringen lover kraftfulle tiltak som skal gi billig strøm. Løsningen mener de ligger i massiv utbygging av væravhengig vindkraft, til havs og i norsk natur, i kombinasjon med utenlandskabler for å ivareta forsyningssikkerheten når det trengs. Hvordan dette skal gi billig strøm, er mindre klart, ikke minst når vi vet at flere utenlandskabler fører til en utjevning av strømprisene mellom Norge og resten av Europa.
Med mindre noe mirakuløst skjer, så vil det over tid gi oss dyrere strøm. I tillegg gjør væravhengig kraft og utenlandskabler oss avhengig av et Europa i energikrise, og som sliter med å komme opp på Norges nivå når det gjelder elektrifiseringsgrad. Det er derfor langt fra gitt at en sterkere kobling mot Europa vil styrke forsyningssikkerheten på sikt.
Kjernekraft anser regjeringen som uaktuell, til tross for at Europaparlamentet har besluttet å definere energikilden som bærekraftig. Ikke minst har både EU og FN nylig gjort svært viktige og grundige livsløpsanalyser som konkluderer med at kjernekraft er den tryggeste energikilden vi har, og at avfallet trygt kan lagres i undergrunnen. I tillegg viser analysene at kjernekraft har den klart laveste negative påvirkningen på økosystemer, menneskers helse og ressursbruk.
Kjernekraft i Norge vil redusere behovet for naturinngrep fordi energikilden krever svært lite areal, og fordi strømmen kan produseres der den trengs, slik at behovet for strømkabler, «monstermaster», i naturen blir mindre.
Mens et lite modulært kjernekraftverk, SMR, får plass på et areal tilsvarende Brann Stadion, så vil samme mengde strøm fra vindkraft trenge et areal som er flere ganger større enn hele vidden mellom Fløyen og Ulriken. Skulle det mot formodning skje en ulykke med en SMR, så vil evakueringssonen begrenses til innenfor gjerdet til kraftverket.
Både GE Hitachi og Rolls-Royce skal starte masseproduksjon av slike innen 2030, og ønsker Norge som kunde. Tidsmessig matcher det havvindsatsingen.
Kjernekraft vil øke forsyningssikkerheten – fordi kraftverket leverer pålitelig strøm, uavhengig av været. Vi blir derfor mindre avhengig av variabel og ustabil kraft, men også mindre avhengig av et Europa som sliter med å tilfredsstille sitt eget økende strømbehov.
I tillegg vil redusert behov for utenlandskabler begrense utjevning av strømprisene, og derfor gi oss billigere strøm. Alt dette mener altså regjeringen er så uinteressant at de ikke engang vil vurdere det.
Regjeringens strategi har likhetstrekk med Tysklands Energiewende, som i 2019 hadde kostet 160 milliarder euro på fem år, hvor utgiftene ifølge den tyske revisjonsretten er «i et ekstremt misforhold til resultatene». Dette er resultatet etter at Tyskland valgte å stenge ned sine kjernekraftverk og i stedet satse på væravhengig fornybart og omfattende utbygging av strømnettet.
De gjorde det til tross for at det historisk er kjernekraft, ikke fornybart, som har stått for den raskeste oppbyggingen av lavkarbonenergi. Det skjedde i Sverige og Frankrike på 1980-tallet. Tysklands fornybarsatsing er ikke i nærheten av å kunne vise til tilsvarende resultater. Tre fjerdedeler av landets energiforbruk er fremdeles fossilt, og i perioden 2006 til 2020 økte strømprisen for husholdningene med 65 prosent til de høyeste strømprisene i Europa, sammen med Danmark.
Det blir også stadig dyrere og vanskeligere for Tyskland å sikre stabile strømleveranser. Hvis regjeringens mål er pålitelig og billig strøm, bør det derfor stilles spørsmål til hvorvidt dette er det beste eksemplet til etterfølgelse.
Selv om ingen vet nøyaktig hvor mye de nye utenlandskablene bidrar til økte strømpriser, er det liten tvil om at flere slike kabler gjør at vi nærmer oss strømprisene på kontinentet. Det er problematisk, for ifølge Statnett forventes nemlig strømprisene i Tyskland på dagtid gjennom en vinteruke i 2026 å være rundt 5 kroner, med pristopper over 7 kroner.
Likevel er kanskje utfordringene med forsyningssikkerhet enda mer alvorlig. Elektrifiseringen av Norge gjør oss mer sårbare ettersom vi ikke lenger vil ha tilgang til fossile brensler som backup.
Vi får stadig mindre forutsigbarhet med økende andel væravhengig vindkraft. I tillegg er det europeiske kraftsystemet i rask endring, hvor fossile energikilder og til dels kjernekraft skal erstattes av fornybare, i hovedsak væravhengige energikilder. Det blir svært utfordrende, og vi bør derfor stille oss kritisk til hvorvidt Europa i fremtiden vil være i stand til å bidra med overskuddsstrøm når vi trenger det.
Sverige har erfart hvor vanskelig dette kan være. Som følge av kapasitetsproblemer i strømnettet har de måttet strupe overføringskapasiteten mellom Sverige og Østlandet. Også Tyskland sliter, og i fjor opplevde de en kritisk situasjon med nær total «blackout» av strømforsyningen.
Slike situasjoner ser ut til å øke i antall. Årsaken var en plutselig kollaps i produksjonen av solkraft fra 30 GW til 3 GW. Uten forvarsel måtte nettselskapene kutte strømtilførselen til en rekke kraftkrevende industriselskaper. Slike «rullerende blackouts» medfører enorme kostnader, og en studie estimerte at disse kunne utgjøre 4,3 milliarder kroner pr. time for Tyskland.
Det er mye som tyder på at dagens anstrengte energisituasjon kan bli hverdagen i fremtidens Europa. Vi skal likevel ikke kutte alle bånd til kontinentet. Vi skal bidra til fellesskapet, men må også verne om egne verdier.
Kjernekraft i Norge har potensial til å gjøre oss selvforsynt med trygg og pålitelig strøm til overkommelig pris, og med minimale negative konsekvenser for mennesker, natur og miljø. Det burde være mer enn god nok grunn til å sette kjernekraft på agendaen i den politiske debatten.