Kjernekraft er mer aktuelt enn noensinne

«Mer kunnskap er sjelden feil» uttalte Erna Solberg (H) da hennes parti ba regjeringen utrede behovet for kjernekraft i Norge. Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) er uenig, og begrunner det blant annet med at “kjernekraft ble grundig behandlet på 1970-tallet”. Det har han rett i, og det var svært mye som talte for kjernekraft også for 50 år siden.

Allerede i 1969 besluttet Stortinget å igangsette planlegging av kjernekraft grunnet usikkerhet knyttet til mengden utbyggbar vannkraft. I Industridepartementets Stortingsmelding nr. 100 fra 1973-74 står det at “Hovedstyret finner det nødvendig at forholdene nå legges slik til rette at det kan være mulig å ha et første kjernekraftverk i drift i 1983-84”.

Regjeringen ga oppgaven til NVE, som støttet at det burde bygges kjernekraft i Norge. De fant et egnet sted ved Oslofjorden og konkluderte med at “kjernekraftverk er eit fullt ut akseptabelt alternativ for Noreg både med omsyn til risiko, miljøpåverknad og kostnad”. I Industrikomitéens innstilling året etter, kan vi lese at Statens Institutt for Strålehygiene mente at “problema med strålevern som eit kjernekraftverk representerer ikkje er avgjerande argument mot å byggja kjernekraftverk i Noreg”.

Også da regjeringen i 1976 satte ned det såkalte Kjernekraftutvalget var konklusjonen i deres 500 sider lange rapport, med 21 mot 3 stemmer, i favør av kjernekraft. Utvalget anbefalte utbygging av kjernekraft forutsatt at strenge krav til sikkerhet ble tilfredsstilt. I oppsummeringen står det at “Utvalgets flertall mener ut fra en helhetsvurdering at kjernekraftanlegg kan drives på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte”, og videre at “risikoen for store uhell ved drift av kjernekraftverk i Norge ikke er større enn at den kan aksepteres”. Utvalget mente også at lagring av avfall var helt trygt.

Tross Kjernekraftutvalgets innstilling besluttet Stortinget i 1979 at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Politikerne var blitt påvirket av den økende motstanden i befolkningen og ville ha grundigere utredninger. Samtidig var vannkraftpotensialet i Norge bedre kartlagt og det var funnet store mengder olje og gass i Nordsjøen.

I dag, 50 år senere, vet vi mye mer. Nye omfattende rapporter fra EU og FN viser at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden vi har og at det er helt trygt å lagre atomavfallet slik Finland skal gjøre. Kjernekraft har dessuten den laveste negative påvirkningen på klima, natur og miljø. Samtidig har klimaendringer og det grønne skiftet kommet i fokus. Norge skal elektrifiseres, noe som legger et voldsomt press på landets kommuner som trenger mer kraft.

I tillegg preges verden av økende geopolitisk ustabilitet. Krigen i Ukraina og sabotasje mot gassrørledninger viser hvor sårbare vi er. For å kunne ivareta rikets sikkerhet, trenger vi løsninger som i all hovedsak gjør oss selvforsynte med energi. Vi kan ikke lenger belage oss på leveranser fra utlandet når det trengs. Nasjonal kontroll og nasjonal suverenitet er faktisk lovpålagt.

Tross kjernekrafts mange fordeler, vegrer regjeringen seg for å ta energikilden inn i varmen. I stedet rettes søkelyset mot fornybart, spesielt vindkraft, men særlig væravhengigheten og arealbruken er problematisk.

Den mye omtalte «Fosenkonflikten» handler om Storheia og Roan vindparker som dekker et område på 62,4 km2. Til sammenligning har et lite modulært kjernekraftverk et arealbehov på 0,05 km2 (omtrent en fotballstadion) og leverer 37% mer strøm, helt uavhengig av været. Vindparkene har altså et planområde som er 1250 ganger større enn kjernekraftverket og leverer kun strøm når det blåser.

En studie fra USA deler motstanden mot fornybare prosjekter inn i 7 ulike kategorier, og det er lett å kjenne seg igjen her hjemme:

1. Miljøpåvirkning: Anleggsveier påvirker plante- og dyreliv. Vindturbiner tar livet av insekter, fugler og flaggermus, og det er til og med påvist at griser som lever i nærheten av vindturbiner får dårligere kjøttkvalitet. Elvekraftverk påvirker plante- og dyrelivet i elvene, mens bakkemonterte solcelleanlegg kan kreve rydding av skogsområder.

2. Investeringsaspekter: Nye pålegg og endringer i statlige og kommunale rammebetingelser gir økt usikkerhet for utbyggerne.

3. Manglende lokal aksept: Manglende forankring hos lokalbefolkningen gir økt motstand.

4. Urbefolkningens rettigheter: Når urbefolkningen overstyres av lokale eller statlige organer, oppstår konflikter. Nylig besluttet den føderale domstolen i Oklahoma at 84 vindturbiner skal fjernes fordi de bryter med urbefolkningens rettigheter. Kostnaden er estimert til over 3 milliarder kroner.

5. Helse og sikkerhet: Store vindturbiner kan ha sikkerhetsmessige aspekter som iskast, men også helseplager grunnet skyggekast og støy fra vindturbinene.

6. Eiendomsverdi: Det er gjort flere studier som viser at verdien på eiendommene synker når det etableres vindturbiner eller solcellepaneler i nærheten.

7. Mellomstatlig uenighet: Interessekonflikter og uenighet mellom statlige og lokale myndighetsorganer kan stoppe eller føre til utsettelse av prosjekter.

Kategoriene er ikke unike for fornybare energikilder. Flere av dem vil også gjelde kjernekraft, men den høye arealbruken til fornybart bidrar til et forhøyet konfliktnivå. Konfliktene øker i takt med økende utbygging, blant annet i USA, Canada, England, Skottland, Polen, Wales - og Norge.

Det er ikke bare kraftverkene som skaper utfordringer. Fordi arealkrevende kraftverk plasseres langt unna der strømmen skal brukes, så kreves det omfattende nettutbygging. Det fører til økt lokal motstand, blant annet i land som Tyskland, Frankrike, Nederland, Irland - og Norge. Kjernekraft er heller ikke uten utfordringer, og det handler om å veie opp fordeler mot ulemper, slik blant annet EU og FN har gjort.

Rapportene fra EU og FN var ikke tilgjengelige for 50 år siden, men er det i dag. Støtten til kjernekraft i befolkningen var der ikke for 50 år siden, men er det i dag. For 50 år siden kom ønsket om kjernekraft fra regjeringen, til forskrekkelse for kommunene. I dag kommer ønsket om kjernekraft fra kommunene, til forskrekkelse for regjeringen. Den viktige lokale forankringen er altså på plass.

Gjennom «Naturavtalen» har Norge forpliktet seg til å ivareta natur. Samtidig må innbyggerne sikres stabile strømleveranser i en tid preget av økende geopolitisk ustabilitet. Det er på tide at regjeringen innser at kjernekraft bidrar positivt til begge deler.