Kjernekraft er ikke en subsidiefest – Solhjell vet bedre

Når Bård Vegar Solhjell advarer mot «alle subsidiefesters mor», bommer han på det viktigste: hvordan strømpriser dannes – og hva kjernekraftdebatten i Norge faktisk handler om.

Bård Vegar Solhjell advarer mot at kjernekraft kan bli «alle subsidiefesters mor». Det er et kraftfullt bilde. Problemet er at det ikke stemmer – og at han sannsynligvis vet det.

La oss begynne med prinsippet. Solhjell sier han er positiv til kjernekraft, men bare dersom «den ikke får en eneste statlig krone i støtte». Det er et legitimt standpunkt. Men da må det gjelde konsekvent.

For realiteten er at det norske energisystemet i nyere tid er, og skal bli, bygget med betydelig offentlig involvering. Nettet finansieres av fellesskapet. Utbyggingen av landvind i Norge har vært drevet frem av støtteordninger som grønne sertifikater, og solkraft mottar støtte blant annet gjennom Enova.

Havvind er i dag helt avhengig av direkte subsidier for å realiseres – og det er ikke småpenger det er snakk om. Regjeringen har lagt opp til nær 60 milliarder kroner i støtte i første fase av bunnfast og flytende havvind.

I tillegg kommer systemkostnader, som behovet for mer nett, balanse- og stabiliseringstiltak, som øker med mer væravhengig kraft og i stor grad bæres av fellesskapet.

Poenget er at mye av denne støtten ikke nødvendigvis fremstår som direkte subsidier, men ligger inne i systemet. Å trekke opp kjernekraft som et særtilfelle i dette bildet fremstår derfor selektivt – og lite troverdig.

Solhjell viser videre til kostnadsnivået i enkelte kjernekraftprosjekter og hevder dette vil gi høye strømpriser og dermed utløse behov for subsidier. Her ligger en mer grunnleggende feil.

Strømprisen bestemmes ikke av utbyggingskostnaden til enkeltprosjekter. Den bestemmes av balansen mellom tilbud og etterspørsel – og av flaskehalser i nettet.

I et system med kraftunderskudd og begrenset nettkapasitet presses prisene opp uavhengig av teknologi. Øker man tilgangen på stabil produksjon der behovet er størst, vil det virke prisdempende. Dette gjelder også kjernekraft.

Å redusere dette til et spørsmål om at «dyr kraft gir høy strømpris» er en forenkling som ikke holder. For en aktør med Solhjells bakgrunn fremstår det mer som politisk retorikk enn som faglig analyse.

Solhjell trekker også frem tre kjernekraftprosjekter i Europa som har blitt dyre og forsinket. Det er korrekt, men det er også prosjekter med helt spesielle forutsetninger: førstegangsbygging, skiftende regulatoriske rammer og fravær av standardisering. Dette er ikke et representativt bilde av hvor teknologien er på vei. Internasjonalt ser vi nå en tydelig dreining mot standardiserte design, serieproduksjon og mindre, modulære reaktorer.

Det mest problematiske i Solhjells resonnement er likevel påstanden om at Norge «har energi» og raskt kan bygge mer. I praksis opplever vi det motsatte: Ny industri får ikke tilgang til kraft, datasentre får avslag, og nettkapasiteten er sprengt flere steder. Motstanden mot landvind er økende. Siden de første konsesjonene for landvind ble gitt på slutten av 1990-tallet, har vi brukt nær 30 år på å bygge ut rundt 15 TWh. Nå har utbyggingen i praksis stoppet opp.

Utfordringen handler heller ikke bare om samlet energimengde, men om tilgang på stabil effekt der behovet oppstår.

Det er også her Solhjell bommer på hva kjernekraftdebatten i Norge faktisk dreier seg om. Den handler ikke primært om statlige prestisjeprosjekter etter modell fra Frankrike eller Storbritannia. Den handler om private aktører som ønsker å bygge kraft der den trengs – til industri som ellers ikke får tilgang. Datasentre er et godt eksempel. Regjeringen har fremmet en digitaliseringsstrategi, men kraften til storskala satsing finnes rett og slett ikke.

For kraftkrevende virksomhet er behovet enkelt: stabil strøm, høy effekt og forutsigbare rammer. Dette får de i dag ikke fra et presset sentralnett, men det kan leveres gjennom lokal kraftproduksjon. Det krever at vi tenker nytt – eller rettere sagt gammelt. Slik ble nemlig norsk industri bygget: på lokalprodusert vannkraft til lokal kraftkrevende industri.

Når slike initiativer avvises med henvisning til hypotetiske subsidier, flyttes oppmerksomheten bort fra det som burde være kjernen i diskusjonen: hvordan vi faktisk sikrer tilstrekkelig kraft til videre verdiskaping i Norge.

Kjernekraft er ikke en subsidiefest. Det er et svar på et konkret problem i kraftsystemet – mangelen på stabil kraft der behovet oppstår.

Det burde også være utgangspunktet for debatten.