Kjernekraft er et reelt alternativ til havvind

Norge vil trenge mye mer strøm i årene som kommer. Ifølge en rapport fra DNV må strømproduksjonen økes med to tredjedeler fram mot 2050. DNV besitter noe av den fremste ekspertisen når det gjelder forståelse for energikompleksitet.

Årlig utarbeider de modeller for hvordan verdens energisystemer vil endres, og hva som må til for å nå nullutslippsmålet. De er altså verdt å lytte til.

Like fullt fremmes det stadig urealistiske forslag til løsninger på energiutfordringene her hjemme. For å gjøre det helt klart: Energieffektivisering, oppgradering av vannkraftverkene og solkraft på tak er langt fra nok til å løse utfordringene. For å forstå hvorfor, må vi se på totaliteten.

Det meste, 60%, av Norges totale energiforbruk skjer utenom strømnettet. Elektrifisering av denne delen, slik som bilparken, øker strømbehovet, men reduserer det totale energibehovet fordi energitapet reduseres. Det er energieffektivisering. Det er også vesentlig potensiale til å effektivisere energibruken i bygg og industri med varmepumper, bedre isolasjon og mer effektiv produksjon.

Motvekten til dette er befolkningsvekst, og DNV legger til grunn at vi vil være én million flere i Norge i 2050. I tillegg skal vi utvikle ny kraftkrevende industri som karbonlagring, hydrogenproduksjon og batterifabrikker. Alt dette har DNV tatt høyde for i sine beregninger, og uten omfattende energieffektivisering, ville strømbehovet vært langt høyere.

Det er liten vilje til å bygge ut mer vannkraft i Norge, men vi kan oppgradere eksisterende vannkraftverk. Det forventes også mer nedbør i årene som kommer på grunn av klimaendringene. Totalt mener DNV det er realistisk å øke vannkraftproduksjonen med rundt 12%. Det bidrar litt, men langt fra nok.

Når det gjelder solkraft, er utfordringen til Norge at vi ligger langt nord, slik at solinnstrålingen er lav. I tillegg leverer sol minst strøm når vi trenger den mest (om vinteren).

DNV omtaler solkraft som et marginalt nisjeprodukt i Norge, og mener denne energikilden kun vil stå for litt under 4% av framtidig strømproduksjon. De mener geotermisk energi er enda mer marginalt, og vil bidra med under 0,5%.

Det aller meste av det økte strømbehovet vil derfor, ifølge DNV, måtte dekkes av vindkraft. Landbasert vindkraft er konfliktskapende, så det meste av framtidige vindturbiner planlegges til havs hvor de er ute av syne for folk flest, fiskerinæringen unntatt.

Det gir god mening for havnasjonen Norge å satse på havvind - så lenge vi er klar over utfordringene.

Når det gjelder livet i havet, sier Havforskningsinstituttet at det er knyttet betydelig usikkerhet til omfanget av miljøeffekter fra vindkraftanlegg i norske farvann. Havvind leverer kun strøm når det blåser, noe som er problematisk med tanke på forsyningssikkerhet.

Dersom DNV sine prognoser slår til, vil 40% av energiproduksjonen i Norge i 2050 være avhengig av at vinden blåser og solen skinner. For å stabilisere leveransene kreves derfor balansekraft ved utenlandskabler, energilagring (for eksempel hydrogen), samt alternative kraftkilder. Alt dette er fordyrende, og en studie i Renewable Energy viser at strømmen kan forventes å bli opptil 50% dyrere med så høy andel variabel kraft.

Havvind er dyrt, og i en rapport utarbeidet av forskere ved Universitetet i Stavanger, på oppdrag fra Olje- og energidepartementet, slås det fast at det bunnfaste vindprosjektet Dogger Bank ikke er lønnsomt.

Usikkerheten knyttet til lønnsomhet for flytende havvind er neppe mindre enn bunnfast, ettersom teknologien fremdeles er i en tidlig fase. Politikerne setter sin lit til at alle utfordringene løses, og gambler på at nasjonen satser på riktig hest.

Hva med kjernekraft som et supplement til havvind? I motsetning til hva mange tror, er kjernekraft den mest stabile og tryggeste energikilden av alle. Ulykker av typen vi så i Tsjernobyl, kan ikke skje med moderne reaktorer som bruker vann som moderator, og hvor reaktorene er omsluttet av en kuppel av armert betong som skal tåle både raketter og flyangrep.

Kjernekraftverket som ble angrepet i Ukraina er av denne typen. Arealbehovet til kjernekraft er svært lite, og materialforbruket en brøkdel av fornybart. Samlet sett har kjernekraft den laveste negative påvirkningen på klima, helse, økonomi, natur og miljø. Beviselig.

Like fullt mener både Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (AP) at kjernekraft vil være en fallitterklæring for Norge. Både Marte Mjøs Persen (AP) og Tina Bru (H), har uttalt i lys av rollen de hadde som olje- og energiminister, at Norge ikke trenger en ny konsekvensutredning om kjernekraft siden det allerede er gjort – for 50 år siden.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (AP) mener kjernekraft bør være forbeholdt de som allerede har kompetanse på det - i motsetning til flytende havvind, karbonlagring, batteri- og hydrogenproduksjon. Det er nesten så man skulle tro man leste tegneserien «Lunch».

Nylig besluttet EU-kommisjonen at kjernekraft skal inkluderes i taksonomien som en bærekraftig aktivitet. Det bør få våre politikere til å våkne. I forkant av beslutningen ble det gjort grundige vurderinger, og ikke mindre enn tre rapporter konkluderte med at kjernekraft har mange fordeler, og ikke flere ulemper enn fornybart.

Avfallet representerer en utfordring, men er, ifølge EUs vitenskapspanel, fullt håndterbart. Kostnader har vært en utfordring for europeiske kjernekraftverk, dog langt under nivået til flytende havvind. Løsningen kan ligge i såkalte små modulære reaktorer, SMR.

De er mindre enn vanlige kraftverk, og kan derfor bygges som moduler på dedikerte fabrikker under kontrollerte forhold. Rolls Royce sikret nylig finansiering for bygging av en rekke slike i Storbritannia.

En type SMR er saltsmeltereaktorer, som blant andre Bill Gates og Warren Buffet har engasjert seg i. Reaktorene er bygget med passiv sikkerhet, og kan hverken eksplodere eller smelte ned. De utnytter en langt større andel av brenselet, og kan også gjenbruke eksisterende avfall.

De ørsmå mengdene som blir igjen, har mye kortere lagringstid enn dagens kjernekraftverk. På sikt kan de bruke thorium som drivstoff, et grunnstoff Norge har mye av. Slike reaktorer forventes å være i drift rundt 2030, og en reaktor på 400 MW vil kunne erstatte 80 havvindturbiner på 12 MW.

Norge kommer til å trenge mye balansekraft i fremtiden om forsyningssikkerheten skal ivaretas. Derfor bør kjernekraft komme på banen som et vesentlig supplement til havvind. Det vil gjøre strømleveransene mindre væravhengig, bidra til lavere framtidige strømpriser, samtidig som vi lettere kan overholde FNs bærekraftmål nr. 14, som handler om livet i havet.