Kan vi snart våge å snakke om kjernekraft?

Det er bra at vi i Norge går foran med et godt eksempel, men at verden, ikke bare Norge, skal senke produkt- og energiforbruket sitt er en utopi. Det samme er troen på «degrowth», som bare er et «hyggeligere» ord for resesjon. Ingen ønsker det når det kommer til stykket.

At bompengepartiet nå vokser raskt, viser tydelig hvor lite vi er villig til å strekke oss for miljøet med én gang vi kjenner det litt på hverdagen vår.

Vi er urealistiske

I et intervju med TV 2 22. juni, uttalte den kjente professoren og energieksperten Václav Smil at måten vi snakker om klimaforandringer på er science fiction, og at vi lurer oss selv fullstendig fordi vi ikke er i nærheten av å være realistiske.

Vi snakker varmt om utslippskutt ved karbonfangst, men samme TV 2-reportasje kunne fortelle at FNs klimapanel har regnet ut at vi må bygge mellom tre og fjorten storskalaanlegg hver eneste uke de neste 30 årene for å komme i mål.

Det er enkelt og greit umulig.

Vi sier vi må slutte å lete etter olje og gass, men verden trenger energi, og selv de mest optimistiske outlook-scenarioer fra blant annet det internasjonale energibyrået (IEA) viser at olje og gass vil utgjøre minst 50 prosent av verdens energitilbud i 2040. Hva mer kan vi da gjøre?

Ingen snakker om kjernekraft

Espen Barth Eide kunne i Dagens Næringsliv 16. juni fortelle oss at Norge slutter seg til Europakommisjonen, hvor de fleste medlemmene er enige om at EU skal ha som mål å bli klimanøytralt innen 2050. Dette skal skje gjennom syv satsinger:

• Økt energieffektivitet
• Kraftig utbygging av fornybar energi
• Omlegging til utslippsfri transport
• Etablering av en sirkulær økonomi
• Klimarettet by- og arealplanlegging
• Bioøkonomi
• Naturlig karbonbinding
• Og, ikke minst, utvikling av karbonfangst- og lagring

Vi skal altså bli klimanøytrale i Europa gjennom disse syv tiltakene. Da kan det være interessant å se hvordan tiltakene henger sammen med FNs klimapanels anbefalinger for å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

De fremhever tre tiltak: kraftige utslippskutt kombinert med en svært rask utbygging av fornybar energi — og kjernekraft.

Fakta må overstyre følelser

Kjernekraft er altså en av de tre viktigste løsningene klimapanelet foreslår, men like fullt så glimrer det med sitt fravær i Europakommisjonens forslag. Hverken i Norge eller resten av Europa ønsker vi å snakke om det.

Ordet kjernekraft fremkaller frykt hos svært mange. Men i diskusjonen om hva som skal til for å reversere klimaendringene, må vi etter hvert la fakta overstyre følelser.

WHO estimerer at totalt 4000 mennesker vil miste livet på grunn av Tsjernobyl. Det finnes også velbegrunnede estimater som havner helt ned i under 200 dødsfall totalt knyttet til alle kjernekraftulykker, inklusive senvirkninger.

Ingen vet eksakt, fordi man må gjøre beregninger ut fra modeller for hvordan lave stråledoser kan gi en liten, forhøyet sannsynlighet for å utvikle kreft i løpet av et liv. Til sammenligning dør åtte millioner mennesker hvert eneste år bare på grunn av luftforurensing, hvor kull utgjør den største enkeltårsak. Hvis vi i tillegg tar med hvor mange mennesker som vil dø på grunn av klimaendringer, blir det virkelig stygt.

Kjernekraft sparer liv

Det anerkjente tidsskriftet Nature publiserte i 2013 en artikkel som sier at kjernekraft har spart nærmere to millioner menneskeliv og 64 gigatonn med CO2-utslipp. De fleste av de sparte livene er mennesker som ellers ville mistet livet på grunn av luftforurensing.

Artikkelforfatterne predikerte videre at ytterligere 0,4-7 millioner menneskeliv vil bli spart frem til midten av dette århundret. I tillegg til et sted mellom 80 og 240 gigatonn med CO2. Det blir noen storskala karbonfangstanlegg av det! Oljedirektoratets anslag for den totale CO2-lagringskapasiteten på norsk sokkel er til sammenligning 80 gigatonn.

Da har vi noen klare fakta på bordet som viser at kjernekraft er både den tryggeste og den mest miljøvennlige måten å produsere energi på. Men hvilken rolle kan Norge ha?

Utfordringene kan løses

Et vanlig politisk argument er at vi er selvforsynt med vannkraft i Norge. Men det at vi produserer ren energi betyr ikke at vi kun konsumerer ren energi. Vi er en del av det internasjonale energimarkedet.

Argumentet tar heller ikke inn i regnestykket den enorme mengden energi som kreves for karbonfangst, økende energiforbruk, elektrifisering av norsk sokkel og transportnæringen, eller til å lage hydrogen, som er en langt mer effektiv energibærer innen transport enn batterier.

Et annet argument mot kjernekraft er lagringsproblematikken og kostnadene med å rydde opp. Men skal vi reversere klimaendringene – noe som må skje nå, skal vi tro klimapanelet – så er vi nødt til å ha tro på at mennesket i løpet av noen hundrede (eller for den saks skyld noen tusen) år finner teknologi som løser dette.

Klarte vi å sette en mann på månen drøye 50 år etter vi første gang klarte å fly, så klarer vi å løse lagringsutfordringen også.

Fobien må bort, for klimaets skyld.

Verden ser opp til Norge, og nettopp derfor må vi gå i bresjen både når det gjelder å snakke om kjernekraft og når det gjelder teknologiutvikling knyttet til kjernekraft. Ikke minst burde vi aktivt forske på mulighetene for å bruke thorium som brensel i kjernekraftverk – noe som kan gi betydelig redusert avfallsproblematikk sammenlignet med de tradisjonelle kraftverkene med uran som brensel. Og thorium finnes det rikelig av i verden – også i Norge.

Norge er et lite land, men vi kan innta rollen som et laboratorium som utvikler og eksporterer teknologi som kan bidra til reduserte klimautslipp. Det er bra for verden og det er bra for landet vårt.

Det er våre egne politikere som etter hvert må forstå dette og ta grep. Kun de kan få en hel nasjon til å bli kvitt fobien som rammer så mange omkring temaet kjernekraft.