Kan vi få reell konkurranse i energipolitikken? Arendalsuka synliggjør problemet.

14. august braker Arendalsuka løs. Lobbyister, politikere, rikinger - og til og med noen vanlige folk - samles til det mange liker å betegne som en demokratifestival.

Det er mye riktig i en slik beskrivelse. I Arendal er terskelen for å komme i snakk med andre lav, og meninger skjerpes mot hverandre. Velger man riktig sti gjennom et mylder av arrangementer, kan man få mye kunnskap om nesten alle felter.

Men Arendalsuka har også en bakside. Den innflytelsesrike statsviteren Stein Rokkan formulerte det greit i sitt berømte sitat: «Stemmer teller, men ressurser avgjør.»

I Arendal ser man nemlig hvordan store ressurser gir større arrangementer, mer plass, mer kjente foredragsholdere og gjevere fester. Kort sagt: mer oppmerksomhet.

En bedre løsning

Tydeligst er dette kanskje blitt i energipolitikken: Det kan se ut til at Norge er i ferd med å få en energipolitikk som ikke gir lavest mulig utslipp til billigst mulig penge, men en energipolitikk som belønner dem med fetest lommebok til å påvirke.

Havvindsatsingen later til å være et godt eksempel på nettopp dette. 15 milliarder var det første subsidietaket. 23 milliarder kroner ble det neste.

Ifølge bransjenettstedet Europower vil Utsira Nord trenge drøyt 80 milliarder kroner i subsidier dersom strømprisen blir 70 øre i snitt. For den summen får det norske folk 4,4 TWh i årlig strømproduksjon, altså en liten brøkdel av det ventede fremtidige behovet.

Det finnes en annen og bedre løsning enn at energiprodusenter ber om veldedighet fra staten til sin energiform. Som den svenske landsfaderen Tage Erlander sa: «Politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv.»

Hva om norske politikere så det som sin oppgave å bygge et energipolitisk dansegulv, hvor flere utslippsfrie energiformer konkurrerer på like betingelser?

Konkurranse fungerer. Konkurranse gir en bedre løsning.

Vinneren allerede valgt

I dag tror olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) og Høyres energipolitiske talsmann Nikolai Astrup at havvind er vinneren i fremtidens energikappløp.

Uten konkurranse har de allerede valgt vinneren. Og begge er villige til å gamble et ukjent antall milliarder av skattebetalernes penger på at de får rett.

Kanskje får de rett. Men det vet vi ikke, for de vil ikke la havvindsatsingen få reell konkurranse. Om de tar feil, vil både skattebetalerne, strømkundene og klimaet tape.

Vi risikerer å få ustabil og dyr energi, og ikke minst et enormt tap av natur.

Magne Mogstad, økonomen som av mange nevnes som en fremtidig nobelprisvinner i økonomi, beskriver da også det at staten skal plukke vinnernæringer og subsidiere dem i stor grad, som «en utrolig dårlig idé».

Dessverre virker det som om både Arbeiderpartiet og Høyre for øyeblikket har glemt hvorfor planøkonomi havnet på historiens skraphaug.

Uten subsidier

Med fri konkurranse får kjernekraft mulighet til å bidra i den norske energimiksen. Folket ønsker det. I en undersøkelse utført av Opinion er 51 prosent positive til kjernekraft i Norge. Og hvis de må velge mellom de to, så er det nesten 50 prosent flere som vil prioritere kjernekraft enn havvind, ifølge en undersøkelse InFact har gjort for Nettavisen.

Vi i Norsk Kjernekraft AS ønsker ikke at det skal måtte velges. I stedet ønsker vi at kjernekraft blir en del av konkurransen i energimarkedet tidlig på 2030-tallet.

Vi er overbevist om at vi vil kunne levere kraft som er billigere, mer stabil og ikke minst med mye mindre naturinngrep enn det havvind vil kunne gjøre.

Òg vi gjør det uten å be om en eneste krone i subsidier. Fri konkurranse mellom energiformer burde vel de fleste ønske å legge til rette for? Selv i Arendal?