Hvorfor ikke behandle kjernekraft og havvind likt?

Spørsmålet i overskriften er ikke bare retorisk, for som det står i regjeringens høringsnotat om hvordan den ønsker å subsidiere flytende havvind, krever EU-reglene at subsidier skal være teknologinøytrale. Kun i visse tilfeller kan de begrenses til én teknologi, og i så fall må staten begrunne hvorfor støtteordningen ikke omfatter alle teknologier som er i konkurranse og som kan bidra til å redusere utslipp.

I høringsnotatet legger regjeringen frem fire argumenter for hvorfor kun flytende havvind skal få støtte. Det første er at regjeringen har vedtatt å satse på havvind. Dette er strengt tatt ikke et argument i seg selv. De kunne like så godt ha vedtatt å satse på kjernekraft eller andre energikilder på lik linje med havvind.

Det andre argumentet er at flytende havvind kan bidra til å dekke behovet for ny kraft frem mot 2040. Men regjeringen erkjenner at dette ikke vil skje før utpå 30-tallet. Det samme gjelder for kjernekraft. Ifølge internasjonal erfaring tar det 10–15 år fra et land begynner å utrede kjernekraft til det første kjernekraftverket settes i drift.

Regjeringens tredje argument er at det er et stort potensial for flytende havvind i Norge, takket være store havområder og gode vindressurser. Men Norge har også komparative fortrinn innen kjernekraft, i form av høy teknisk kompetanse, stabile grunnforhold, god tilgang på kjølevann, et eksisterende lovverk for kjernekraft, etablerte myndighetsorganer, stabile institusjoner og gunstige forbindelser til vestlige land som eksporterer kjernekraftteknologi.

Regjeringens fjerde argument for å subsidiere flytende havvind er at det vil hjelpe norske selskaper som kan levere varer og tjenester til havvind. Men lignende muligheter finnes også for kjernekraft. Det finnes allerede norske selskaper som leverer pumper, strukturer , batterier , kontrollsystemer og utstyr til kjernekraftverk. En rekke norske ingeniør- og rådgivningsselskaper har utenlandske søsterselskaper og partnere som har deltatt i byggingen av kjernekraftverk. I tillegg finnes det mye kompetanse innen oljebransjen, verftsindustrien og prosessindustrien som kan benyttes i bygging og drift av kjernekraftverk.

Regjeringen anslår at flytende havvind vil koste mellom 115 og 153 øre pr. kWh. Dette kan virke litt optimistisk, med tanke på at Equinor nylig avtalte å selge bunnfast havvind utenfor New York for 171 øre pr. kWh . Likevel viser tall fra det amerikanske energidepartementet at nye kjernekraftverk er billigere enn både bunnfast og flytende havvind, til tross for at regjeringens kostnadsestimater for havvind ikke inkluderer skatt, byggetidsrente og kostnader for nedlegging.

Ikke bare er kjernekraftverk billigere enn flytende havvind, de får også bedre betalt for hver kWh fordi de kan produsere når det er lite vind og derfor høye priser. Begge disse faktorene gjør kjernekraft mer lønnsomt.

Kampen om å kare til seg subsidier har gjort energibransjen til en lobbykonkurranse hvor hvem du kjenner er viktigere enn hva du ønsker å gjøre.

Samtidig er det åpenbart at staten har unike forutsetninger for å finansiere kapitalkrevende kraftutbygginger. Derfor foreslår vi en modell hvor staten går inn i prosjekter på rent kommersielle vilkår. Det kan for eksempel gjøres i form av statlige lånegarantier i bytte mot at staten gradvis overtar eierskap av kraftverkene etter hvert som de private investorene har tjent inn investeringen sin.

Slik kan staten bidra til å gjenskape det vannkraften har gjort for Norge. Vannkraftverkene var heller ikke billige å bygge, men etter at de ble nedbetalt har de levert billig strøm i generasjoner. Samtidig vil det etterleve lovverkets krav om teknologinøytralitet og redusere lobbyistenes makt. Det vil alle være tjent med.