Hvorfor er datasenterindustrien så entusiastisk til kjernekraft?

Kjernekraft er i vinden, og årsaken er behovet for mer og pålitelig fossilfri strøm til en forutsigbar pris. I det siste har særlig tech-gigantene Google , AWS og Microsoft fått mye oppmerksomhet på grunn av avtaler om kjøp av kjernekraft på løpende bånd. Hvorfor gjør de dette – og hvorfor er det relevant for Norge?

Først og fremst leverer kjernekraft noe ingen annen lavutslippskilde til energi kan. Det leverer stabilt og kan gjøre dette utenom nettet, såkalt «off-grid». Man kan kanskje tenke seg at væravhengig kraft kan kompenseres med batterier, men selv verdens største batteri kunne bare holdt liv i Googles kommende datasenter i Skien i fire timer. Dette er derfor ingen løsning for datasentre.

Fotavtrykket er også viktig. Et lite kjernekraftverk får plass «i hjørnet» av et datasenter. Med alternativene blir dette snudd på hodet og datasenteret ville kanskje fått plass i hjørnet av en vindpark. Av hensyn til naturvern er dette viktig, men rent økonomisk gir lavt fotavtrykk reelle muligheter for videre skalering etter behov.

Relativt nylig har også kjernekraftindustrien valgt å satse på mindre kraftverk, såkalte små modulære reaktorer (SMR). Dette grepet er gjort for å dra nytte av nyvinninger innen standardisering og serieproduksjon som har presset prisene ned for alle mulige produkter. Nå også kjernekraft.

Dette kutter byggetid, prosjektrisiko og pris. SMR kan dermed finansieres av private aktører, og blir rett og slett en «bankable asset».

For et datasenter er det vanskelig å overdrive viktigheten av forsyningssikkerhet. Avbrudd kan koste milliarder , og for at denne industrien skal tiltrekke seg kunder må det investeres tungt i utstyr og redundant forsyning. Denne forsyningssikkerheten er så viktig at et stort datasenter kan betale flere titalls milliarder for utstyr som hindrer strømbrudd.

Naturlig nok er det her SMR kommer inn i bildet. De globale gigantene har innsett at ved å produsere lokal strøm fra SMR, vil det utløse besparelser i milliardklassen. Kjernekraft er dermed plutselig blitt veien til konkurransedyktighet.

Selv i USA, der strømprisene er mindre enn halvparten av de europeiske, foretrekkes kjernekraft. Konkurransefordelen kjernekraft gir vil dermed være tydeligere her.

Med lokalprodusert kraft forsvinner også det viktigste argumentet mot datasentre, nemlig økte kraftpriser. Eksisterende kraft brukes da ikke til datasentre, men fristilles til husholdninger, og prisene holdes nede. Behovet for nettutbygginger, som i hovedsak også belastes husholdninger, reduseres også.

Datasentre brukes til å forutse naturkatastrofer og nye pandemier. De leverer ikke bare kattevideoer, som enkelte vil ha det til.

I dag er datasentre ytterst nødvendig for forskning og utvikling innen medisiner, vaksiner, klima, materialer, sikkerhet og mye mer. Veien til mer effektive kreftmedisiner går via data. Det samme gjør det meste annet av innovasjon, som kanskje ikke helt å forakte for et land som ikke bare trenger ett, men flere ben å stå på når oljeeventyret går mot slutten.

Denne industrien ønsker seg også til Norge. Både kjernekraft og datasentre blir nemlig begge mer effektive i kulden. Datasentrene trenger mindre kraft og kraftverket produserer mer. Norge har her naturgitte fortrinn som kan være fornuftige å ta i bruk.

Ved at datasenterindustrien går i front, kan dette også være en døråpner for annen norsk industri. I Norge er det i stor grad sektorer som krever prosessvarme som står igjen for å kutte utslipp. Igjen er dette noe som kun kjernekraft kan levere i tilstrekkelig skala, og som et biprodukt ved strømproduksjon.

Datasentre velger kjernekraft rett og slett på grunn av konkurransekraft. Og fordi de innser at kraftproblemet er noe de må løse selv. Kanskje et eksempel til etterfølgelse?