Hva skjedde egentlig i Spania – og hvorfor er det så viktig?

Jeg er ikke utdannet kraftsystemekspert, men har jobbet som energileder og forsker i mange år. De siste årene har jeg engasjert meg dypt i debatten om fremtidens energisystem – inkludert kraftsystemet. Ikke fordi jeg har alle svarene, men fordi jeg mener det haster å stille de riktige spørsmålene.

Og ett av de viktigste spørsmålene akkurat nå er: Hva slags kraftsystem ønsker vi oss – og hva koster det å få det til å fungere?

Strømbruddet i Spania den 28. april 2025 gir et viktig innblikk i nettopp dette. Det var den største strømstansen i moderne europeisk historie. Rundt klokken 12:33 falt store deler av det spanske og portugisiske nettet ut. Millioner av mennesker mistet strømmen. På få sekunder forsvant 15 GW fra nettet. Og årsaken? Den er teknisk – men også politisk.

Spenning, frekvens og reaktiv effekt – hva handler dette egentlig om?

For å forstå det som skjedde, må vi skille mellom to sentrale begreper i kraftsystemet: frekvens og spenning.

Frekvens handler om balansen mellom produksjon og forbruk i hele nettet. Når vi bruker mer strøm enn vi produserer, synker frekvensen. Når vi produserer mer enn vi bruker, stiger den. Hele det kontinentale europeiske kraftsystemet, inkludert Norge, er koblet sammen i én synkron sone med felles frekvens på 50 Hz. Det betyr at alle kraftverk må rotere i takt, og et ubalansepunkt i ett land kan påvirke hele systemet i løpet av sekunder. Dette gjør frekvensen til en felles teknisk skjebne – og stiller strenge krav til stabilitet og koordinering på tvers av landegrenser.

Spenning, derimot, handler om hvor kraftig strømmen “skyver” gjennom nettet. Husholdninger i Europa får strøm med en spenning på rundt 230 volt, men dette er bare endepunktet av et kraftsystem som opererer med langt høyere spenninger. For å holde spenningen stabil, trengs det det som kalles reaktiv effekt. Dette er den delen av strømmen som ikke brukes direkte til å levere energi, men som holder strømmen i gang og stabiliserer det elektriske feltet i nettet.

Et godt bilde er å sammenligne med et vannrørsystem. Den aktive effekten er vannet som flyter gjennom rørene og utfører arbeid. Den reaktive effekten er trykket som må til for å holde vannet i bevegelse. Uten trykk, ingen vannstrøm. Og uten reaktiv effekt, ingen stabil elektrisk spenning.

Reaktiv effekt leveres vanligvis av synkrone kraftverk, som vannkraft, kjernekraft og andre termiske anlegg. Disse har store roterende generatorer som gir både inerti og spenningsstøtte. Mens reaktiv effekt holder trykket oppe, bidrar interti til å motstå raske endringer i frekvensen. Det er som tregheten i et tungt svinghjul – når noe prøver å dra det ut av balanse, holder det igjen. Jo mer inerti, jo lettere er det å holde nettet stabilt når det skjer plutselige endringer. Dette er en utrolig viktig egenskap til termiske kraftverk og vannkraft, ikke minst fordi det gir tid, om enn bare noen sekunder, til å gjøre korrigerende tiltak når noe galt skjer.

Sol- og vindkraftverk leveres via invertere. De mangler derfor naturlig inerti, og med mindre de har spesialtilpasset elektronikk, bidrar de heller ikke med reaktiv effekt. De leverer energi – men ikke stabilitet.

Dette er viktig, fordi det betyr at et kraftsystem med stor andel inverterbasert produksjon må kompenseres med andre mekanismer for å sikre stabil drift. Det er fullt mulig å gjøre dette, men det koster, og krever presis planlegging.

Hva skjedde i Spania?

Midt på dagen, i strålende sol, kom om lag 70 % av produksjonen fra sol og vind. Strømprisen var nær null. Og fordi markedet ikke etterspurte annen kraft, var de fleste synkrone kraftverkene ute av drift. Ifølge rapporten fra Red Eléctrica de España, REE, som har det nasjonale systemansvaret for strøm i Spania, var antallet tilkoblede synkrone enheter på sitt laveste så langt i 2025.

Samtidig hadde REE dagen i forveien planlagt å holde ti store synkrone kraftverk inne, primært gasskraftverk, utelukkende for å bidra med spenningsregulering – ikke for produksjon. De skulle kompenseres økonomisk for å være tilgjengelige. Likevel ble ikke alle aktivert, og flere koblet seg ut for tidlig da hendelsen inntraff. Utkobling gjaldt imidlertid ikke bare termisk kraft: Da spenningsfallet startet, slo beskyttelsessystemene inn og store mengder solkraft ble automatisk koblet ut – før selve systemkollapsen var et faktum og før de faktisk måtte. Dette bidro til å forsterke ubalansen i nettet.

Det tekniske hendelsesforløpet viser at flere transformatorstasjoner fikk plutselige spenningsfall. Dette førte til at automatisk beskyttelsesutstyr begynte å koble ut produksjonsenheter og belastning. Disse utkoblingene eskalerte raskt. Samtidig oppsto det kraftige svingninger, det vi kaller oscillasjoner, i nettet – ustabiliteter i spenning og strøm som forplantet seg raskt. Det var ikke tid til å reagere, både fordi nettet manglet inerti og på grunn av manglende støttemekanismer. I løpet av sekunder ble store deler av nettet kastet ut av synkron drift.

Det er også verdt å merke seg at strømkabelen til Frankrike spilte en viktig rolle i å kontrollere svingningene. For å kontrollere svingningene i et kraftsystem trengs det altså kraftverk med høy inerti - med stor evne til å motstå raske endringer. Dette kan sammenlignes med fjærer i et mekanisk system: tunge og sterke fjærer bidrar mye til stabilitet, mens små og lette fjærer bidrar mindre. I det spanske nettet var det mange små fjærer – inverterbaserte anlegg fra sol og vind – med ulik styrke og liten evne til å holde nettet i balanse. Tilkoblingen til Frankrike derimot, var som en stor og robust fjær, drevet av synkron kjernekraftproduksjon. Den bidro til å holde svingningene i sjakk, men kapasiteten var begrenset. Da nettet kollapset, mistet forbindelsen til Frankrike synkroniteten og ble fysisk separert.

Kort oppsummert: nettet hadde for lite reaktiv reserve, for lav inerti, og for få synkrone generatorer koblet til – og det gikk galt.

Ikke en teknisk feil – men et systemvalg

Det avgjørende poenget er dette: Det fantes nok synkron kapasitet i Spania. Men den var ikke i drift. Den var ikke etterspurt av markedet, og ble derfor ikke aktivert. De kraftverkene som skulle stå i beredskap, ble enten ikke koblet inn, eller koblet seg ut for tidlig. Dermed sto nettet uten nødvendig støtte da det trengtes som mest.

Dette er ikke en teknisk feil i enkeltkomponenter. Det er et resultat av et systemdesign som ikke tok høyde for den risikoen som følger med å ha så høy andel væravhengig kraft uten tilstrekkelige støttemekanismer.

Når REE-rapporten i etterkant peker på at “termiske anlegg ikke leverte”, kan det leses som en forenklet fremstilling av et langt mer sammensatt forløp. Den statlige rapporten peker tross alt på flere underliggende forhold: dårlig koordinering, utilstrekkelig reserveplanlegging og teknisk sårbarhet i et system med høy andel inverterbasert produksjon. Å legge ansvaret ensidig på de termiske anleggene blir derfor en måte å plassere skylden på enkeltaktører, fremfor å ta inn over seg systemiske svakheter. Det blir litt som å si at fallskjermen sviktet, når det i realiteten var et bevisst valg å hoppe uten.

Politisk språk og teknisk virkelighet

Strømbruddet i Spania har utvilsomt vakt internasjonal oppsikt, men måten det forklares på politisk, vitner også om hvor betent energidebatten er blitt. Spania har satset hardt på væravhengig kraftproduksjon og bygget ut sol og vind i stor skala. At den alvorligste systemhendelsen i nyere tid skjer i et slikt system, er politisk ubehagelig. Dermed blir det også vanskelig å innrømme at en sårbarhet kan ha blitt bygget inn i selve systemdesignet.

I stedet for å diskutere selve utgangspunktet – om hvorvidt systemet tåler så høy andel inverterbasert kraft – velger altså REE å skylde på produsentene. Dermed snur de hele saken saken på hodet i et forsøk på å fraskrive seg ansvar: Det var jo nettopp mangelen på tilkoblet, synkron kapasitet som skapte problemet. At de termiske kraftverkene var planlagt ute av drift, er en konsekvens av systemets markedslogikk og politiske prioritering, ikke en tilfeldighet.

Dette er kjernen i det vi nå må diskutere – ikke hvem som fysisk var frakoblet da det smalt, men hvorfor systemet var rigget slik at ingen sto igjen med ansvar for å holde nettet stabilt. Det handler ikke om teknologi, men om systemvalg og insentiver – og om hva vi egentlig prioriterer når vi bygger fremtidens kraftsystemer.

Dette er ikke minst viktig å forstå i lys av den nokså polariserte debatten i Norge. For også her hjemme er vi i ferd med å låse oss fast i ideologiske skyttergraver, når det vi egentlig trenger er teknisk innsikt, helhetlig tenkning og vilje til å diskutere hva som faktisk fungerer.

Systemet er ikke rigget for så høy andel væravhengig kraft

Det som skjedde i Spania handler i bunn og grunn om systemdesign. Kraftsystemet ble drevet med en ekstremt høy andel sol og vind uten at det var satt inn tilstrekkelige tekniske tiltak for å opprettholde spennings- og frekvensstabilitet. Dette krever:

·         Synkrone kondensatorer

·         Grid-forming invertere

·         Batterier for kortsiktig balanse og spenningsstøtte

·         Hurtigreserve og fleksibel last

·         Økt overføringskapasitet til naboland

·         Kontrollsystemer og digital overvåkning

Alt dette finnes på tegnebrettet og i pilotprosjekter, men er ikke implementert i den skala som trengs for å bære et helt lands kraftsystem på sol og vind. I realiteten driver man et gigantisk eksperiment med hele nasjonale kraftsystemer – og det uten å ha alle sikkerhetsnett på plass.

Hva vil det koste?

Her nærmer vi oss det mest oversette, men kanskje viktigste spørsmålet i hele debatten: Hva vil det koste å drifte et kraftsystem med høy andel væravhengig kraft? Nettmagasinet Energi og Klima hevder at «det finnes enkle løsninger» for å få dette til. Javel – men hva koster det? Å hevde at noe så teknisk komplekst kan løses med enkle grep, uten engang å nevne kostnadene, fremstår som underlig lettvint.

Som jeg tidligere har skrevet om, blant annet i kronikken "Hva koster egentlig trygg strøm?", er det store forskjeller på produksjonskostnader og systemkostnader. Sol og vind kan ha lave kostnader per kilowattime produsert, men når man legger til kostnadene for lagring, balansekraft, nettilpasninger, spenningsstøtte og reservekapasitet, endrer regnestykket seg dramatisk.

Et godt eksempel er behovet for batterier. For å sikre strømforsyning gjennom perioder uten sol og vind – som kan vare i døgn, uker eller lengre – trengs det batterilagring i enorm skala. Dette er ikke bare teknisk krevende, men også økonomisk utfordrende. Lagring for flere dagers etterspørsel i et helt lands strømsystem krever investeringer i hundremilliardersklassen.

Flere uavhengige analyser, blant annet fra IEA og US Department of Energy, viser at kraftsystemer som kombinerer væravhengig kraft med kjernekraft har betydelig lavere totalkostnader. Ikke fordi kjernekraft er billigst i seg selv, men fordi den gir stabilitet, inerti og spenningsregulering, og dermed reduserer behovet for de dyreste tilleggstiltakene.

Dette er realiteter vi må forholde oss til dersom vi skal planlegge et fremtidig kraftsystem som er både utslippsfritt og stabilt. Og det krever at vi legger bort politiske skylapper og ser på fakta. Systemkostnader må inn i regnestykket. Husk at det er sluttsummen på kassalappen som teller, og strømprisleddet er bare en del av det forbrukerne må betale for.

Systemkostnader i en ny tid

Kraftsystemer som baserer seg på høy andel væravhengig kraft står overfor store utfordringer. Ikke fordi sol og vind er "dårlig" teknologi – men fordi de mangler det som trengs for å stabilisere nettet. Dette må derfor bygges rundt dem.

Og alt koster. I tillegg til ovennevnte tekniske tiltak kommer behovet for utvidet nett, bedre overvåkning og regulering, samt markedsmekanismer som kan honorere reservekraft og stabilitetsbidrag.

Ikke minst må vi forholde oss til en ny geopolitisk virkelighet. Europas avhengighet av russisk gass har allerede vist hvor farlig det er å gjøre seg avhengig av andre lands velvilje i energiforsyningen. Men utfordringene stopper ikke der. Kraftsystemer som er sterkt koblet til omverdenen gjennom lange utenlandskabler er også sårbare for fysisk sabotasje. Vi har sett hvordan gassrør kan sprenges og utenlandskabler kuttes. Kina utvikler nå egne undervannsdroner og kutteverktøy rettet mot kritisk infrastruktur under havet, noe etterretningstjenester i Vesten følger med stor uro.

Derfor er det et strategisk fortrinn å ha høy grad av innenlandsk produksjon – særlig produksjon som er stabil, pålitelig og uavhengig av været. Som jeg påpeker i kronikken «Kjernekraft styrker energisystemet – og Norge», er kjernekraft ikke bare et klimatiltak. Det er en investering i beredskap og forsyningssikkerhet. Det gir oss kontroll over vår egen energibase – og reduserer avhengigheten av geopolitisk ustabile leveranser og teknologier.

Hva slags system bør vi ha i Norge?

Det finnes ingen fasit på hva som er den perfekte energimiksen i Norge, men vi kan velge å styre etter det energifaglige trilemmaet: kostnader, bærekraft og forsyningssikkerhet.

·         Kostnader: Vi må se på de totale kostnadene – ikke bare kilowattimen fra en vindturbin eller et solpanel. Det er totalkostnaden, inklusive systemkostnadene som teller.

·         Bærekraft: Klimagassutslipp må ned, men vi må også verne om natur og biologisk mangfold. Uregulert utbygging av arealkrevende energiformer skaper konflikter.

·         Forsyningssikkerhet: Det viktigste av alt. Et samfunn uten sikker tilgang på energi er et sårbart samfunn. Dette handler om beredskap, stabilitet og evnen til å levere kraft når det virkelig gjelder.

Kraftsystemet i fremtiden må bygges rundt dette. Og for å lykkes, må vi tåle ærlige debatter og legge fakta til grunn. Erfaringene fra Spania må ikke bli politiske symboler. De må bli lærdom som bidrar til et tryggere, smartere og mer robust energisystem for fremtiden.