Hva bør politikerne mene om kjernekraft?

Kjernekraft er minst like bærekraftig som sol og vind

Nå har solide livsløps-analyser fra blant annet EUs vitenskapspanel (2021) og FN (2022) vist at moderne kjernekraft faktisk er den tryggeste energikilden av alle, at det finnes gode løsninger for å håndtere avfallet, og dessuten er den energikilden som gir minst farlig avfall pr. kWh produsert.

Rapportene viser også at moderne kjernekraft er den mest klima- og naturvennlige energikilden, og er «minst like bærekraftig som sol og vind», som EU-rapporten uttaler. Det var også grunnen til at samtlige 198 land på klimatoppmøtet COP 28 (i 2023) stilte seg bak erklæringen som for første gang inkluderte kjernekraft som del av den globale klimaløsningen.

Halvparten av Norges energiforbruk er i dag fossilt

I tillegg er kjernekraft fleksibelt og produserer store mengder kraft, helt uavhengig av været, og kan plasseres på små arealet i nærheten av der kraften trengs. Det gir forsyningssikkerhet og hindrer tap av natur. Det tilfører også strømnettet stabilitet og robusthet, egenskaper som Statnett og andre nettoperatører ellers må betale dyrt for.

I dag er fortsatt ca. 50 % av Norges energiforbruk fossilt, og som del av det grønne skiftet skal mesteparten av dette forbruket elektrifiseres eller byttes ut med alternative energibærere som krever store mengder strøm å produsere. I tillegg blir vi flere innbyggere, og det kommer nye industrier som trenger stabil kraft. Bare i Vestfold og Telemark har nettselskapet Lede beregnet at effektforbruket i regionen kan øke med opptil 6000 MW fram mot 2040. Er planen virkelig at all den nye kraften som trengs i all hovedsak skal komme fra nye utbygginger av fornybar kraft?

Men er ikke kjernekraft for dyrt, og tar for lang tid?

Kjernekraft er dyrt å bygge, for investorene, men hvis de først blir bygd så vil de levere store mengder svært rimelig strøm til industri og innbyggere i flere generasjoner. Ifølge NVEs tall er kjernekraft det tredje dyreste vi kan bygge, der solkraft på tak og flytende havvind er nr. 1 og 2. Men NVE baserer sine kjernekraft-tall kun på store, vestlige skandalekraftverk.

NVE har ikke kalkulert utbyggers kostnad for mindre kjernekraftverk, såkalte små modulære reaktorer (SMR) som i langt større grad skal fabrikkbygges som moduler. De første vestlige variantene av disse bygges nå. Eksempelvis bygger de i Canada et SMR-kjernekraftverk som skal stå ferdig om 4 år. Siden det er det første av denne typen er det før de har fått på plass læringseffekter og den modulbaserte fabrikkproduksjonen. Likevel er utbyggers break-even kostnad der ca. 111 øre pr. kWh – litt lavere enn differansekontrakten som staten tildelte bunnfast havvind på sørlige Nordsjø 2.

SMR-typen som bygges i Canada er kommersielt tilgjengelig, og selskapet har allerede bestillinger på over 20 reaktorer til Polen og andre vestlige land. Når SMR-en leveres er byggetiden beregnet til 3–4 år. Det er derfor behovet for konsekvensutredninger, og den forvaltningsmessige behandlingen av nødvendige søknader om konsesjoner og tillatelser som gjør at de første SMR-kjernekraftverkene i Norge tidligst kan stå klare i ca. 2035 – gitt at politikerne ikke trenerer, men heller tilrettelegger for kjernekraftproduksjon i Norge.

Finansieringen av SMR blir også annerledes enn for de store kjernekraftverkene. De store kjernekraftverkene er så kostbare å bygge at det ikke er mulig uten tung, statlig involvering og finansiering. Med SMR er kostnadene for et kjernekraftverk langt lavere, anslagsvis 15–30 mrd. kr for en SMR som leverer 300 MW og 2,5 TWh i året. Det åpner for at investorer som tradisjonelt har investert i et lite til middels stort olje- eller gassfelt, nå isteden kan investere i et SMR-kjernekraftverk, og dermed bidra til å fremme det grønne skiftet.

Velgerne ønsker kjernekraft

Til sammen er det derfor kanskje ikke så rart at et klart flertall av innbyggerne nå har kjernekraft som den mest foretrukne energikilden? Interessant nok fant en nylig undersøkelse fra forskningsstiftelsen Cicero (ja, der Kristin Halvorsen, tidligere SV-leder og nå leder for Regjeringens kjernekraftutvalg, er sjef) at kjernekraft var den mest foretrukne nye energiformen blant velgerne i samtlige partier på Stortinget. Og i partiprogrammene for 2025–2029, vedtatt av landsmøtene, er alle partiene på Stortinget enten for kjernekraft i Norge (KrF, FrP, MDG, V, H og Rødt), eller for å utrede kjernekraft i Norge (Sp og Ap). Unntaket er SV som ikke nevner kjernekraft i deres program.

Dette harmonerer også godt med erfaringene vi har gjort oss i Norsk Kjernekraft. Svært mange kommuner har kontaktet oss, og blant kommunene som har vedtatt samarbeidsavtale med oss eller inngått som medeiere i kjernekraftselskapene vi har opprettet, er det uten unntak et stort og tverrpolitisk flertall som står bak (se f eks den nylige annonseringen av Varanger Kjernekraft AS).

Kjernekraft er lov i Norge

Til sist er det viktig å vite at det er fullt lovlig å bygge kjernekraftverk i Norge, – men det krever nødvendige konsesjoner og tillatelser. Det første en utbygger må gjøre er å varsle myndighetene, og foreslå et konsekvensutredningsprogram. Og det var det det nyopprettede selskapet Grenland Kjernekraft AS gjorde den 27. august i år.

Myndighetene skal så sende forslaget på høring og fastsette utredningsprogrammet. Når utbygger har gjennomført konsekvensutredningene kan de søke om nødvendige konsesjoner og tillatelser, som så skal behandles i den norske forvaltningen. Når disse er ferdigbehandlet skal til slutt regjeringen og stortinget behandle innstillingen fra forvaltningen, og avgjøre om utbygger får konsesjon til å bygge kraftverket. Dette tar dessverre lang tid. For Trondheimsleia Kjernekraft AS som eies av Norsk Kjernekraft, det lokale nettselskapet NEAS, og Aure og Heim kommuner sendte vi inn melding til Energidepartementet allerede i november 2023. Vi venter fortsatt på at regjeringen skal ferdigbehandle det.

Samtidig er det positivt at regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede kjernekraft som en mulig del av den framtidige energimiksen i Norge. Selv om vi har lovverk som er benyttet til forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller, og ved anløp av atomdrevne allierte fartøyer, så mangler forvaltningen erfaring med å bruke lovverket på kommersiell kjernekraft. Det er også andre områder der politikerne vil trenge et bredere kunnskapsgrunnlag for å tilpasse lovverk, planer og strategier, og til sist avgjøre søknadene om konsesjoner og tillatelser.

Så hva bør politikerne mene om kjernekraft? De må selvsagt mene hva de vil, men det er å håpe at det blir som på det nevnte COP 28. Å utrede kjernekraft i Grenland og andre steder i Norge burde ikke være partipolitikk, det bør alle partier kunne stille seg bak.