Hva bør Norge lære av Trumps Grønland-krav?

For å unngå eventuelle misforståelser: Jeg mener Grønland fortsatt skal høre til Danmark, at USA allerede har tilstrekkelige avtaler til å ivareta egne, reelle sikkerhetsinteresser og at retorikken fra vår nærmeste allierte i Washington er svært bekymringsfull.

At verden forandres foran øynene våre, er åpenbart for alle som vil se. I et tempo som er krevende å følge med på, og med Norge og Europa på en tilskuerplass vi selv har satt oss på.

Etter noen tiår med identitetspolitikk og selvtilfredsstillende konsensus rundt at interesser ikke trenger å understøttes med reelle maktmidler i en regelstyrt verdensorden er det mye som skal fordøyes på kort tid. I kombinasjon med økonomisk marginalisering, lav produktivitetsutvikling, høy statsgjeld og en nitrist demografisk utvikling er cocktailen relativt giftig for kontinentet vårt – om ikke annet bør det være en skikkelig vekker. Ikke minst her i Norge.

Dårlig samvittighet og sinnelagsetikk kan skape store problemer. Danmark har tatt dette lengre enn Norge. Vi var en koloni, de var kolonimakt. Der vi har en del å svare for ovenfor samer, jøder og romfolk har de et lengre og mer komplisert synderegister. De beholdt Island, Grønland og Færøyene da Norge gikk tapt og ble underlagt den svenske kronen i 1814.

Grønland forble en dansk koloni frem til 1953. Så var Grønland et vanlig dansk fylke frem til 1979 da de fikk selvstyre som siden er utvidet. Formell selvstendighet er både et uttrykt mål og en innvilget rettighet for Grønland. Danmark ga dette i en tid der mange europeiske land skulle rydde opp etter kolonitiden, i tråd med normer som fremdeles gjelder.

I Norge har vi gitt reindriften rettigheter som er så sterke at utvikling som krever arealinngrep nord for Femunden i praksis er svært vanskelige, men ikke gått så langt som samisk selvstendighet. Grunnlovens § 1 er svært tydelig på det punktet.

Det hører også med til historien at dansk styre på Grønland ikke har vært noen stor suksess; det er krevende sosioøkonomiske forhold, en økonomi som hviler på betydelige overføringer fra Danmark og få institusjoner som er bærekraftige. Nuuk, hovedstaden der en tredjedel av befolkningen bor, fikk skikkelig flyplass først i 2024(!).

I tillegg gjennomførte Danmark langt inn i vår tid et omfattende steriliseringsprogram som har satt dype spor.

At tidligere kolonier i fjerne himmelstrøk ikke fungerer optimalt, er ikke en eksistensiell trussel for hverken Europa eller USA. For Grønland er det annerledes. Det er verdens største øy, ligger midt mellom våre to kontinenter og slik til at den som kontrollerer Grønland kontrollerer det nordlige Atlanterhavet. Noe mindre is øker den geopolitiske betydningen med tanke på mulig ressurstilgang og nye transportveier.

I tillegg er det der man best oppdager russiske atomraketter på tur fra Kolahalvøya til den amerikanske østkysten.

Knapt 60.000 mennesker har i praksis ingen mulighet til å forvalte, og langt mindre forsvare, et landområde som er seks ganger større enn Norge. Og dette blir et problem når geografien gjør området eksistensiell for både USA og Europa, og i en tid da geopolitikken igjen setter problemstillinger som dette på spissen.

Når Danmark svarer på USAs provokasjon at «Grønlænderne bestemmer selv Grønlands fremtid» understreker dette problemet – ikke løsningen. I etterpåklokskapens lys burde noen tenkt på dette før: Trump mener åpenbart ikke, og neppe ikke mange i Europa heller, at cirka 40.000 stemmeberettigede på Grønland i ytterste konsekvens kan definere to kontinents sikkerhetsarkitektur etter eget forgodtbefinnende, eller selge den til høystbydende.

Norge bør justere kursen, ikke minst i lys av dette. Vi har våre egne interesser i nord som må forvaltes og forsvares, både på fastlandet og på Svalbard og Jan Mayen. En åpenbar observasjon i lys av Grønland er den evige sannheten om at land du ikke bor på, ikke bruker og ikke forvalter, utvikler og investerer i fort, kan bli utsatt, i alle fall om man ikke er en stormakt.

Utviklingen er likevel negativ både på fastlandet og på Svalbard, noe selvvalgt, noe som et resultat av generelle trender.

På Svalbard forsøker Norge å verne seg til suverenitet. Jeg tror det er en farlig strategi. Vår nordligste landsdel sliter med fraflytting og forgubbing. Det investeres lite. På tross av rike naturressurser og enorme muligheter skjer det mindre enn på svært lenge – staten fører i praksis en politikk som gir rom for lite annet enn offentlig forvaltning og stagnasjon.

Den offentlige diskusjonen handler om fordeling av eksisterende ressurser, ikke om hvordan kaken kan bli større og aktiviteten kan økes. Det er lenge siden Snøhvit skapte optimisme i Finnmark. Vi burde heller bygd kraftverk, infrastruktur og industri. Gruver, kraftledninger og oljefelt.

Kanskje blir det arven etter Trump i Norge at vi igjen, omsider, begynner å forvalte eget land?