Holte har ikke fasiten i stikkontakten

Tittelen på Jens Frølich Holtes kronikk i E24, «Dyrt med kjernekraft i stikkontakten», antyder at høy produksjonskostnad automatisk gir dyr strøm. Holte burde vite at strømprisen ikke bestemmes av utbyggers kostnad, men av tilbud, etterspørsel og kraftutveksling. Produksjonskostnaden avgjør om produsenten tjener penger til prisen han oppnår. Og lav spotpris betyr ikke billig strøm når nett, reserver og subsidier kommer på regningen.

Professor Jonas Kristiansen Nølands poeng er at hele systemet må vurderes. Han får støtte fra NVE som sier at «det viktigste med et velfungerende kraftsystem er ikke å bygge ut teknologien med den laveste energikostnaden, men å sette sammen et komplett system som kan levere strøm når det trengs og til den laveste samfunnsøkonomiske kostnaden». Forutsetningene skal utfordres, men Fornybar Norge bør følge opp med en egen, etterprøvbar systemberegning.

Holte viser til at vi har bygget 15 TWh vindkraft uten ny vannkraft som reserve. Eksisterende vannkraft har hjulpet oss, men beviser ikke ubegrenset kapasitet fremover. Statkraft peker selv på at mer væravhengig kraft og høyere forbruk øker behovet for fleksibilitet. Derfor vurderer selskapet økt effekt og pumpekraft ved Mår.

Og hvor skal kraften komme fra? Mens Holte har stor tro på mer fornybart, viser Statnetts ferske analyse bare 4-15 TWh mer landvind mot 2060. Middelscenarioet har 10 TWh ny landvind og kun 9 TWh havvind. Det er beskjedne volum å bygge store industriambisjoner på. Statnett peker på at produksjonsvekst utover anslagsvis 30 TWh mot 2060 trolig må komme gjennom havvind eller kjernekraft. Samtidig erkjenner de at det er usikkerhet om de pågående havvindprosjektene utenfor Utsira og i Sørlige Nordsjø blir gjennomført. De påpeker at både havvind og kjernekraft trolig trenger støtte. Forskjellen er at vi ber om å få bygge for private penger.

Historiske erfaringer avgjør heller ikke fremtidens kjernekraftkostnader. NVEs anslag bygger på nyere store vestlige prosjekter og omfatter ikke SMR, noe de er tydelige på. For Darlington i Canada anslår OPG en snittkostnad på 14,9 canadiske cent/kWh for fire SMR-er, omtrent én krone. Første enhet blir dyrest, de neste billigere. OPGs forretningsgrunnlag forutsetter et føderalt investeringsfradrag, som også skal gjelde vind og sol. Det er en av de mest konkrete kostnadsreferansene vi har for SMR.

Holte viser til Flyvbjerg og Gardners studie om historiske kostnadsoverskridelser. Men Flyvbjerg fremhever også standardisering, modularisering og gjentakelse for å få ned kostnadene. Nettopp dette er ambisjonen med SMR.

Regjeringen har fastsatt konsekvensutredningsprogrammet for Norsk Kjernekrafts prosjekt i Aure og Heim. Vi vil levere lokal kraft og varme til betalingsvillig industri gjennom langsiktige kraftkjøpsavtaler. Private investorer skal finansiere kraftprosjektene, uten subsidier. Oppfyller vi myndighetenes krav, bør vi få bygge.

Norge bygget industri ved fossefallene. Vi vil videreføre ideen: kraftproduksjon nær industrien. Kjernekraft leverer stabilt uavhengig av været. Sol og vind trenger supplerende kraft eller lagring for tilsvarende leveranser gjennom døgnet. Det konkurransefortrinnet vil vi utnytte.

Google og Fortum har inngått en 22-årig kraftavtale om eksisterende kjernekraft og et samarbeid som også skal utforske nye kjernekraftreaktorer. Amazon, X-energy og AEP annonserte 19. oktober en utviklingsavtale om 960 MW SMR, med Amazon som finansieringspartner og tiltenkt kraftkjøper. Avtalene viser at store industrikunder vil forplikte seg til kjernekraft og bidra til utviklingen.

Når Holte advarer mot skatteseddelen, bør han se seg i speilet. Fornybar Norge applauderer Utsira Nord, med en støtteramme på 35 milliarder kroner. Enovastøtte og historiske elsertifikater hører også med. Nett og balansering kommer i tillegg.

Holte kan få mene det han vil om kjernekraft. Men det er investorene og industrikundene som bør bestemme, ikke Fornybar Norge.