Historisk atomavfall er statens ansvar. Nytt avfall vil bli betalt av produsentene

I en artikkel i Altinget 16. mars uttaler SVs nestleder Lars Haltbrekken at regjeringen må ta ansvar for atomavfallet, og beskriver situasjonen rundt håndteringen som «ikke noe annet enn en skandale». Det er riktig at Norge har utfordringer knyttet til håndtering av historisk atomavfall. Men det er viktig å skille klart mellom to helt ulike problemstillinger: opprydding etter forskningsreaktorene fra 1950-tallet og eventuell fremtidig kjernekraftproduksjon.

Disse to spørsmålene blandes ofte sammen i debatten, men både juridisk, økonomisk og praktisk er de fundamentalt forskjellige.

Historisk atomavfall er statens ansvar

Det radioaktive avfallet Norge i dag håndterer stammer i hovedsak fra forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden, etablert på 1950-tallet som del av statlige forskningsprogrammer. Staten har selv påtatt seg ansvaret for oppryddingen, og opprettet Norsk nukleær dekommisjonering (NND) for å gjennomføre arbeidet.

Dette er ikke avfall fra kommersiell kraftproduksjon, men fra historisk forskningsvirksomhet drevet av staten selv. Det er derfor også naturlig at staten finansierer oppryddingen.

Ny kjernekraft vil følge prinsippet om at forurenser betaler

Hvis vi etablerer kjernekraftverk i Norge i dag, reguleres avfallshåndteringen av et helt annet regelverk.

Atomenergiloven er tydelig: et kjernekraftselskap må ha godkjente planer og finansieringsordninger for håndtering av alt radioaktivt avfall før det kan gis konsesjon. Kostnadene bæres av kraftprodusenten, ikke av staten.

Dette følger det samme prinsippet som ellers i norsk miljøpolitikk: forurenser betaler.

I praksis betyr det at kostnaden for avfallshåndtering inngår i strømprisen. Internasjonalt ligger denne på 2 til 8 øre per kilowattime. Det er en liten del av kraftprisen, men tilstrekkelig til å finansiere håndtering, mellomlagring og permanent lagring.

Permanent lager vil uansett ligge langt frem i tid

Atomavfall, med tilhørende kostnader, kompleksitet, risiko og lange tidshorisonter, brukes ofte som et standardargument mot kjernekraft i norsk debatt, for eksempel av politikere som Lars Haltbrekken i Altinget-artikkelen vi her adresserer.

Samtidig fremmes argumentet som regel uten at det gås særlig i dybden på hvordan regelverket faktisk er, eller hvordan avfall fra nye kjernekraftverk håndteres i praksis i dag.

Det finnes også andre motstemmer, men vårt inntrykk er at mange modererer synet i møte med mer kunnskap om temaet.

Dersom Norge får sitt første kjernekraftverk rundt 2035, vil brukt brensel lagres trygt på kraftverket i flere tiår. Dette er standard praksis internasjonalt.

For nye kjernekraftverk i Norge vil et permanent geologisk lager derfor tidligst være nødvendig rundt år 2080. Det gir flere generasjoner til å utvikle gode løsninger.

Avfallet kan bli en ressurs i en sirkulær økonomi

Det er også verdt å merke seg at det som i dag omtales som «avfall», i mange tilfeller kan være en ressurs.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) peker på at brukt brensel kan resirkuleres og brukes på nytt i avanserte reaktorer. I slike systemer utnyttes energien langt bedre, samtidig som mengden langlivet avfall reduseres betydelig.

Dette er teknologier som finnes i dag og videreutvikles blant annet som små modulære reaktorer (SMR). I et slikt perspektiv kan dagens avfall bli morgendagens energikilde, som del av en sirkulær økonomi.

Å avfeie kjernekraft i dag er en bjørnetjeneste

Det er også viktig å ha proporsjonene i orden. Kjernekraft er den strømkilden som gir minst farlig avfall pr kWh produsert. Og i motsetning til tidligere tider så havner ikke avfallet på avveie eller i økosystemet, men tas vare på etter svært strenge sikkerhetskrav.

Alt brukt kjernebrensel fra et kjernekraftverk gjennom hele levetiden kan lagres på et relativt lite område, og teknologier for sikker lagring er allerede utviklet og demonstrert i flere land.

I tillegg har nå grundige analyser fra både FN og EUs vitenskapspanel vist at kjernekraft er den tryggeste kraftkilden av alle, og den som i et livsløpsperspektiv gir minst negative konsekvenser for klima, natur, miljø og menneskers helse.

Det er sant at håndteringen av radioaktivt avfall er komplekst, dyrt og har lange tidshorisonter, men det blir å gjøre mennesker, klima, natur og miljø en bjørnetjeneste å avfeie kjernekraftproduksjon i Norge med referanse til det historiske avfallet fra de nedlagte forskningsreaktorene.

Politikerne er nå åpne for kjernekraft – bare ikke Haltbrekken

Det er også verdt å merke seg at de politiske partiene har endret syn på kjernekraft i Norge. Sannsynligvis har økt kunnskap som nevnt ovenfor, inklusive om håndteringen av avfallet, bidratt.

I dag er (nesten) alle partier på Stortinget enten for kjernekraft i Norge (Frp, H, Krf, V, MDG, Rødt) eller for å utrede kjernekraft i Norge (Ap og Sp). Eneste unntak er SV, som Haltbrekken representerer, som ikke omtaler mulig kjernekraft i Norge i deres partiprogram for 2025–2029.

To helt forskjellige spørsmål

For politikerne og oss andre er det derfor viktig å skille klart mellom to ulike problemstillinger:

Opprydding etter statlig forskningsvirksomhet fra 1950-tallet, som staten må ta ansvar for.

Fremtidig kjernekraftproduksjon, hvor kraftselskapene finansierer avfallshåndtering gjennom strømprisen.

Å fremstille disse to som samme problem gir et misvisende bilde av hvordan kjernekraft reguleres og finansieres.

Kjernekraftutvalgets rapport kommer nå

Å forstå denne forskjellen er særlig relevant nå, når kjernekraftutvalget skal legge frem sin NOU 8. april, der ansvar, regulering og håndtering av fremtidig avfall er en del av mandatet.

Vi håper rapporten blir solid og faktabasert slik at den får tillit både hos motstandere og tilhengere. Det vil danne grunnlag for en nyansert og kunnskapsbasert debatt, som kan resultere i varige og gode nasjonale veivalg.

Debatten om Norges fremtidige energiforsyning bør baseres på fakta – ikke på sammenblanding av historiske utfordringer og fremtidige løsninger.