Grønn vekst er så visst mulig

Redaktør og fluefisker Jostein Henriksen skriver i Morgenbladet forrige uke at «grønn vekst» er umulig, og at våre politikere er nærsynte. Han refererer til IPBES sin rapport og konkluderer med at med mindre vi styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst, vil vi ikke engang klare å justere kursen. Det vil sannelig være trist om han har rett. For på samme måte som jordbruksrevolusjonen inntog for 9000 år siden gjør det umulig å gå tilbake til jegerlivet, så er den moderne kapitalismens inntog i verdensøkonomien svært vanskelig å skulle endre. Med mindre verden kastes ut i en omfattende resesjon.

La det ikke være tvil: Vi er i en alvorlig klimakrise, og tiden for å handle er kort. Vi har bare elleve år på oss til å få gjort det meste av de endringene som trengs globalt. Vi representerer hvert vårt ytterpunkt i samfunnsdebatten som grønn politiker og direktør i et oljeselskap. Men vi ser ikke like mørkt på fremtiden som Henriksen, og mener det fortsatt er håp. Vi mener at «reell grønn vekst» er mulig.

For å stimulere til raskere vekst innen fornybare løsninger, må krav fra myndighetene kombineres med gode incentivordninger. Vi foreslår to konkrete tiltak – langt strengere utslippskrav og en fornybar-refusjonsordning. Koblingen mellom disse muliggjør økonomisk vekst samtidig som vi kutter utslipp og forbruk. La oss forklare hvorfor.

Å løse klimakrisen i en situasjon der verdensøkonomien stagnerer eller krymper er urealistisk. Det vil føre til at investeringene i grønne løsninger vil falle, samtidig som de sosiale ulikhetene øker. Kapitalismens fundament er troen på vekst. Investorer har behov for å investere i noe som kan vokse. Fornybar teknologi tilfører næringslivet nettopp en slik ny mulighet for vekst. Det er derfor en perfekt symbiose mellom investorer og næringslivet på den ene siden, og de som vil redde miljøet og verden på den andre siden.

«Reell grønn vekst» betyr at utslippene minker vesentlig mer enn den samlede økonomien vokser. Det oppnås ved å erstatte dagens «grå vekst» med «grønn vekst» ved at nye grønne løsninger gjør de gamle «svarte» løsningene overflødig. Da fungerer markedsmekanismene, og vi oppnår en reversering av klimaendringene samtidig som en reell grønn økonomisk vekst kan fortsette i et jevnt og moderat tempo. Alternativet er en resesjon som er uønsket av svært mange grunner, som raskt økende arbeidsledighet, sosial ulikhet, brått fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner.

Fornybar teknologi gir næringslivet en ny mulighet for vekst

Vi trenger altså en realistisk modell for grønn utvikling i tiårene fremover. Den gode nyheten er at det allerede skjer ufattelig mye positivt innen fornybar teknologi og i næringslivet, i Norge og internasjonalt. Næringslivet viser allerede nå gjennom handling at de kan snu seg rundt. Dette forsterker vår tro på at reell grønn vekst både er mulig og kan akselereres – gitt riktige rammebetingelser.

Det har vært svært mye debatt den senere tid om leterefusjonsordningen i oljenæringen. Ordningen flytter skattefradraget knyttet til letekostnader fra når et selskap får overskudd og kan betale skatt, ofte langt frem i tid, til at de får skatteverdien av utgiftene refundert med én gang. Dette gir lavere risiko for selskapet og mye bedre kontantstrøm. Selv om det er delte meninger om ordningen, så mener nok de fleste at den har fungert særdeles bra for petroleumsvirksomheten i Norge. Så la oss overføre denne ordningen til fornybarsektoren, som for eksempel havvind. En fornybar-refusjonsordning vil sikre mangfold av små og store aktører, samt økt innovasjonsgrad. Dette vil skape nye grønne arbeidsplasser, bidra til å gjøre omstillingen langt mer kostnadseffektiv og gjøre at man kan igangsette flere fornybarprosjekter.

Kravene til begrensning av utslipp må skjerpes. Skal industrien få ned CO2-utslippene, må det sterke virkemidler til. Men også innen andre typer utslipp er det nødvendig å stramme inn kravene. I dag tillater myndighetene oljeutslipp i havet som er tre ganger høyere enn de faktiske utslippene som industrien har. Det gir ikke mening. Også innen gruvedrift må dette strammes inn. Vi kan ikke tillate utslipp av mange tonn mikroplast og tungmetaller i våre fjorder når det finnes miljøvennlige alternativer. Det interessante her er at industrien ikke slutter å produsere selv om kravene blir strengere. Den innoverer og tilpasser seg. Og det skal mye til før selskapene gir opp sine prosjekter. Vi har mer å gå på.

Fremover er vi er nødt til å jobbe for å sikre grønne investeringsmuligheter som bidrar til å gi ren energi til verden, energieffektivisering, verdiskaping og arbeidsplasser. Kombinasjonen av ambisiøse myndighetskrav og incentivordninger gir industrien de virkemidler som må til. Kronikkforfatterne er enige om langt flere ting enn vi er uenige om, og ønsker å samarbeide om en næringsutvikling fra svart til grønt. Vi må omstille oss mens vi kan.