God grunn til å frykte metall- og mineralmangel til elektrifiseringen
Fornybarparadokset: Fornybar energi krever metaller og mineraler som langt fra er fornybare. Vi har neppe nok av dem til å elektrifisere verden i det tempoet som FNs klimapanel ønsker.
All fornybar teknologi som skal bidra til å redusere CO2-utslippene gjør bruk av ikke-fornybare ressurser og krever energi både til utvinning og bruk. Det ble nylig illustrert i et brev til IPCC, der en rekke ledende britiske forskere ved Natural History Museum i London påpeker behovet for å kutte CO2-utslipp, men også at innføring av fornybar teknologi har enorme implikasjoner for utnyttelsen av våre naturlige ressurser, ikke bare for å produsere grønn teknologi, som elektriske biler, men også for å lade de helt nødvendige batteriene.
Solceller, vindmøller og ikke minst batterier består utelukkende av materialer som foredles fra geologiske ressurser. Noen av dem utvinnes her hjemme. Dette gjelder for eksempel kvarts, som benyttes i solceller, og kalkstein, som inngår som en viktig bestanddel i sement. Men de aller fleste metaller og mineraler kommer fra andre land, som for eksempel kobber, og ikke minst sjeldne jordartsmetaller der både produksjonen og videreforedlingen fullstendig domineres av Kina.
Norge er altså langt fra selvforsynt med metaller og mineraler. Det er heller ikke EU, som forbruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer kun tre prosent av dem.
Geologiske ressurser er per definisjon ikke-fornybare. Det er fordi de dannes gjennom prosesser som tar tusener til millioner av år, og fordi de ble dannet lenge før vår tid.
Når de er tatt ut, er de borte for alltid, sett i et menneskelig tidsperspektiv. De kan altså ikke fornyes, kun resirkuleres, men også det er energikrevende.
Geologiske ressurser er også begrensede. For selv om det er nok «gråstein» på kloden, karakteriseres de aller fleste viktige geologiske ressurser av at de kun finnes i små mengder og er energikrevende å utvinne.
Opp gjennom historien har menneskene alltid klart å dekke den økte etterspørselen for geologiske ressurser ved å produsere mer, til en høyere pris og fra nye ressurser. Verdens oljeproduksjon har for eksempel økt fra 51 millioner fat per dag i 1971, det året da produksjonen startet fra Ekofisk-feltet, til 95 millioner fat per dag i 2018.
Økt utbygging av fornybar energi gir nye utfordringer. En EU-rapport fra i vår uttrykker bekymring for råvaretilgang til batteriproduksjon, en bekymring bilprodusenten Tesla deler. De britiske forskerne ved National History Museum konkluderer med at for å kunne elektrifisere hele verdens bilpark innen 2050, må årlig produksjon av neodym og dysprosium øke med 70 prosent, koboltproduksjonen med 350 prosent, mens verdens kobberproduksjon må fordobles.
Da kan det kanskje være greit at også Norge bidrar.
De færreste ønsker gruvedrift i sin egen hage, selv om de britiske forskerne fremhever nettopp behovet for å vurdere gruvedrift mye nærmere der forbruket skal skje. Norsk gruveindustri er sannsynligvis best i klassen når det gjelder miljøvennlig og helsemessig drift og videreforedling. Betydningen av det siste fikk vi tydelig eksemplifisert i fjor høst da uttak av kobolt i Kongo ble problematisert av nobelprisvinner Denis Mukwege.
Den elektriske bilparken skal også driftes med fornybar energi. Skal vindkraft brukes til lading av bilene, så vil det kreve ett års global produksjon av kobolt og ti års global produksjon av neodym og dysprosium.
Og det blir ikke enklere med solkraft, mye på grunn av det økte behovet for sjeldne metaller som av EU er klassifisert som «kritiske», og hvor mangelen kan komme allerede i 2022. For å lade alle bilene i Storbritannia, uttaler de britiske forskerne at nasjonens behov for elektrisk energi vil øke med hele 20 prosent.
Produksjon av metallene krever også energi. På verdensbasis vil energien som kreves for å produsere og prosessere metaller til to milliarder biler utgjøre fire ganger den britiske produksjonen av elektrisk kraft, eller to og en halv ganger den norske vannkraftproduksjonen.
Verden opplever i dag en voldsom økning i utbyggingen av fornybar teknologi, og det er god grunn til å frykte at vi kommer til å oppleve metall- og mineralmangel til elektrifiseringen. I tillegg vil energibehovet øke kraftig.
Dette må Norge og EU ta inn over seg i klimadebatten. Ikke minst må vi forstå konsekvensene for landet vårt når det gjelder fremtidig gruvedrift.