Gi oss konkurranse på like vilkår, Aasland, så skal vi vise dere pengene

Nylig utfordret energiminister Terje Aasland (Ap) kjernekraft med utsagnet: «Det er nå på tide kanskje, at de som brenner for kjernekraft i dette landet viser hvordan de skal få til investeringer». Med utgangspunkt i at Norsk Kjernekraft ikke ber om subsidier, er dette for så vidt et legitimt spørsmål. Men ironien blir påtakelig når han kort tid etter, i forbindelse med NRKs Debatten om regjeringens massive subsidiering av havvind, uttaler om kjernekraft til en av deltakerne: «Vis meg penga!».

Samme minister som kaster statlige milliarder etter havvindaktører, snur seg altså til oss og ber om et kontantbevis på at vi kan finansiere prosjektene våre.

Greit nok, det gir oss mulighet til å forklare ministeren hvordan vi tenker. Økonomi 101.

Norsk Kjernekraft har solide eiere – erfarne industribyggere som kan skape verdier uten statlige almisser. Men for å sikre finansiering til små modulære reaktorer (SMR) til 15 milliarder per stykk, trengs det mer enn et klapp på skulderen og et «lykke til» fra politisk hold. Så ja, Aasland, vi kan vise deg pengene – men først trenger vi en forutsigbar energipolitikk med rettferdige konkurransevilkår. Det har vi ikke nå.

Stabil politikk tiltrekker, vingling skremmer

Investorer misliker usikkerhet, spesielt politisk usikkerhet, som ikke akkurat har vært mangelvare her til lands. Når politikere lover «forutsigbare rammebetingelser», tenker investorene ofte heller «selg, selg». Og hvorfor? Fordi erfaring viser at det gir signal om kommende hestehandel, og politiske svingdører bygger sjelden tillit.

En energiminister som først sier at kjernekraft «ikke er en riktig løsning for Norge», for så å snu seg rundt og nedsette et kjernekraftutvalg som skal vurdere om kjernekraft er en riktig løsning for Norge, innbyr ikke til tillitt. Politikere kan være raske med å påstå at investorer må tåle risiko, men uten stabile rammevilkår blir det som å kaste kapitalen ut i åpent hav – og håpe den svømmer i land.

Nå er det ikke slik at investorer ikke klarer å forholde seg til risiko. Det har de gjort til alle tider, og ulike investeringsmiljøer tar ulik risiko. Det gjør de ved å sette en diskonteringsrente som reflekterer det risikojusterte avkastningskravet de forventer på kapitalen. Jo høyere risiko, jo høyere avkastningskrav.

Hvordan påvirker dette Norsk Kjernekraft?

Norsk Kjernekraft har tatt høyde for at risikoen per nå er høy. Samtidig ser vi at debatten raskt endrer seg, og stadig flere støtter kjernekraft. Det er bra, men vi har fremdeles nok av utfordringer. Politisk risiko er én ting, men usikkerhet rundt fremtidige strømpriser, kostnader for SMR-kraftverk og NIMBY («Not In My BackYard») bidrar også. Dette betyr at vi må holde tidlige kostnader på et minimum.

Så hvordan gjør vi det? Jo, med minimal ressursbruk har vi startet dialog med rundt 80 kommuner for å sikre lokal forankring. Vi har levert inn tre meldinger med forslag til utredningsprogram, og mange flere er på vei. Vi har startet Halden Kjernekraft AS og er i ferd med å etablere en rekke slike, hvor kommunene er medeiere.

Dette er hva vi kaller en «effektiv oppstartsstrategi». Slik bygger vi verdi uten at kontoen går tom. Neste år er det valg, kanskje vil en ny energiminister bidra til å redusere den politiske risikoen. Da kan vi hente inn mer kapital til høyere verdisetting – helt etter læreboka. Da setter vi i gang med konsekvensutredninger, som i neste gang leder til konsesjonssøknad.

Kjernekraft kan gjenskape det vannkraften har klart

Å bygge kjernekraftverk er dyrt, og krever konsesjon – noe som tidligst kan være klart i 2030. Får vi en konsesjon, reduseres risikoen vesentlig. Da kommer neste kapitalinnhenting. Pengene som Aasland ber oss vise up-front har vi ingen planer om å hente inn før vi vet at vi får lov å bygge. Det burde være åpenbart.

Vi ser for oss en 70/30-fordeling av lån og egenkapital. Sistnevnte kan komme fra kraftselskaper, private investeringsfond eller oljeselskaper på jakt etter alternative investeringsmuligheter – eller kanskje til og med tech-giganter som Google og Amazon, som allerede har investert i SMR-kjernekraftverk. På lånesiden er vi villige til å diskutere en finansieringsmodell der staten kan garantere lån på kommersielle vilkår i bytte mot tidligere hjemfallsrett.

Når kraftverkene står og går, er risikoen lav. På dette tidspunktet kan noen investorer høste gevinst ved å selge til lavrisikoaktører, som pensjonsfond, som aksepterer lav avkastning for en trygg investering.

Etter 20-30 år, når kraftverkene er nedbetalt, vil de levere billig strøm i ytterligere 70-80 år med et par oppgraderinger. Slik kan kjernekraften gjenta det vannkraften har gjort, nemlig sikre innbyggerne pålitelig og billig strøm i generasjoner – her ligger det samfunnsøkonomiske gullet begravd, like under beina til energiministeren.

Rettferdig konkurranse, ikke subsidier

Når Aasland sier «Vis meg penga!», avslører han enten en grunnleggende mangel på forståelse for hvordan private selskaper opererer, eller at han rett og slett syntes økonomifaget var for kjedelig. Høyre fortjener derimot ros for å støtte private aktører som ønsker å bygge kjernekraft – uten subsidier – i sitt forslag til nytt partiprogram. Dette er et viktig prinsipp som vi applauderer.

For å realisere dette, må imidlertid dagens system som favoriserer enkelte aktører med subsidier, avskaffes. Subsidier skaper skjev konkurranse, noe som gjør markedet «forutsigbart uforutsigbart». Det er som å sende en rekke løpere til start på 800 meter, men gi én av dem et forsprang på 100 meter.

Nettopp derfor ber Norsk Kjernekraft om klare rammebetingelser og like konkurransevilkår. La oss konkurrere på et rettferdig dansegulv, så vil den beste vinne. Dette er logisk, og i tråd med hva Finanspolitikkutvalget har anbefalt – men hvor ligger rapporten nå? I en støvete skuff på et regjeringskontor.

Så til energiministeren og hans like: Vis oss stabile rammebetingelser og en konkurranse på like vilkår, så skal vi vise dere pengene – ikke bare én gang, men i generasjoner framover.