Fremtidens Vestland trenger kjernekraft

Nylig kunne vi lese i BT at sviktende kraftforsyning truer både grønn omstilling og ny industri i bergensområdet. Det er konsulentselskapet EY som slår alarm om kraftforsyningen i Vestland. Vi er i trøbbel fordi vi snart ikke har nok tilgang til strøm.

Med henvisning til EY-rapporten slår fylkesordfører i Vestland, Jon Askeland (Sp), fast at det må bygges langt flere kraftlinjer, eller monstermaster, som de også kalles. Det er likevel bare en del av utfordringen, tydeliggjort i en rapport utarbeidet av DNV for Norsk Industri.

DNV forventer at strømproduksjonen i Norge vil øke med så mye som to tredjedeler innen 2050, og da er det tatt høyde for omfattende energieffektivisering. Det er mer enn tre ganger strømmen Norges største kraftfylke, Vestland, skaper i dag.

Nesten alt, 90 prosent, av det økte behovet forventer DNV vil bli dekket av vindkraft, fordelt likt mellom landbasert, bunnfast havvind og flytende havvind.

Solkraft omtales som et nisjeprodukt i Norge, mens oppgradering og ny utbygging av vannkraft kun vil bidra med åtte prosent. Vi er altså i ferd med å legge alle eggene i samme forblåste kurv.

For all del: Vi må tåle noe landbasert vindkraft, og Norge bør absolutt være med i kappløpet om å utvikle havvind. Men det innebærer høy risiko å legge opp til at vindkraft skal utgjøre 90 prosent av det økte strømbehovet.

Det er risikofylt å gamble på at innbyggerne vil tillate mye mer landbasert vindkraft. Det er risikofylt å satse på at bunnfast havvind blir lønnsom, når forskere ved Universitetet i Stavanger, på oppdrag fra Olje- og energidepartementet, slår fast at lønnsomheten er tvilsom.

Og det er risikofylt å satse på at teknologiutvikling innen flytende havvind på sikt vil gjøre energikilden konkurransedyktig på pris. Slår DNV sine prognoser til, vil vi sitte igjen med en høy andel desentralisert, arealkrevende, ustabil og muligens ulønnsom kraft.

Det er svært vanskelig å tro at vindkraft i kombinasjon med vannkraft, utenlandskabler og en eller annen form for energilagring vil kunne levere stabil energi til rimelig pris.

Så hva er løsningen? Et første, raskt tiltak er å stoppe elektrifiseringen av sokkelen. Det virker meningsløst at velfungerende gasskraftverk på plattformer offshore skal stenges ned og erstattes med strøm som den landbaserte virksomheten, ikke minst i Vestland, sårt trenger.Det å eksportere gassen til utlandet for å brenne den der, gir høyst usikker klimaeffekt. Norge har solid kompetanse på gasskraft, og mer enn 20 års erfaring med karbonfangst- og lagring (CCS) på Sleipnerfeltet. Denne kompetansen bør vi utnytte til å kombinere gasskraftverkene med CCS.

Dette tiltaket er likevel langt fra nok, og Vestland bør derfor vurdere kjernekraft i regionens fremtidige energimiks. I motsetning til vindkraft, leverer kjernekraft jevn strøm året rundt med minimal arealbruk. Energikilden har beviselig, i sterk kontrast til hva mange tror, et svært lavt samlet negativt fotavtrykk på klima, helse, natur og miljø.

En nokså ny og omfattende rapport fra EUs vitenskapspanel slår fast at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden, og at de små mengdene radioaktivt avfall som produseres, er fullt håndterbare. Rapporten er tydelig på at kjernekraft har mange fordeler, og ikke større ulemper enn fornybart.

Mange hevder kjernekraft er dyrt, og trekker frem enkelteksempler med store kostnadsoverskridelser, heller enn å bruke gjennomsnitts- og medianverdier, slik Det internasjonale energibyrået gjør. De dokumenterer at kjernekraft er konkurransedyktig på pris.

Likevel er kjernekraft i Norge omstridt. Mange mener vi ikke trenger det, gjerne med oppfatningen at vi har jo vannkraften og kan, om nødvendig, spe på med energieffektivisering og litt fornybart, helst ute i havet eller på taket. Virkeligheten er dessverre mer kompleks, og denne strategien gir ikke i nærheten av all den strømmen vi trenger.

For å minimere negative konsekvenser for naturen bør kraften produseres der den skal brukes. I lys av dette fremstår det merkelig når tidligere ordfører i Bergen, nå olje- og energiminister, Marte Mjøs Persen (Ap), sier at vi ikke trenger noen ny utredning om kjernekraft, siden vi gjorde det på 1970-tallet. Det har tross alt skjedd en del innen kjernekraftteknologi siden ministeren ble født. Det har også skjedd mye innen klimaforståelse og fremtidig energibehov.

For Vestland kan deler av løsningen ligge i såkalte små modulære kjernekraftreaktorer, SMR. Dette er standardiserte reaktorer hvor komponentene, eller hele kraftverk, bygges på dedikerte fabrikker under kontrollerbare forhold (utenfor Norge). Dermed reduseres risikoen for store kostnadsoverskridelser grunnet manglende standardisering.

Rolls-Royce har nylig sikret finansiering for bygging av en rekke slike i Storbritannia. Reaktorene kan lages med passiv sikkerhet, som gjør at de stenger ned av seg selv om noe går galt.

En slik SMR ble nylig satt i drift i Kina og kan levere 1,6 TWh med strøm i året, tilsvarende årsforbruket til ca. 100.000 norske husstander eller 110–130 vindturbiner i norsk natur. I tillegg produserer den mye spillvarme og er derfor svært godt egnet til hydrogenproduksjon.

Fordi fornybart leverer ustabil strøm og er svært arealkrevende, så trengs alternativer, også utenfor Norge. Derfor vurderer nå EU hvorvidt kjernekraft skal innlemmes i EUs taksonomi som en grønn og bærekraftig investering.

Gitt et positivt utfall bør Vestland gå i bresjen for å iverksette utbygging av kjernekraft som bidragsyter i energimiksen. Det vil sikre stabile energileveranser og være risikoreduserende, samtidig som de negative konsekvensene på natur og miljø minimeres. Å satse utelukkende på vindkraft virker motsatt.