Fra olje til kjernekraft – Norge har et forsprang

Det er noe oppsiktsvekkende tafatt og historieløst over kronikken i Aftenposten fra tre medlemmer av kjernekraftutvalget, inkludert leder Kristin Halvorsen. De hevder at kunnskapen og erfaringene fra norsk petroleumsvirksomhet ikke kan overføres til kjernekraft. Det er så åpenbart feil at det er vanskelig å forstå hvordan det kan fremmes som et seriøst argument.

I 2004 startet jeg et oljeselskap sammen med Arve Johnsen, mannen som fikk oppdraget fra staten om å bygge Statoil fra ingenting - i en tid hvor Norge manglet det meste av kompetanse. Gjennom mange samtaler fikk jeg innsikt i hvordan Norge gikk fra null til å bli en verdensledende energinasjon.

Vi startet ikke med ferdig kompetanse. Vi startet ikke med ferdige institusjoner. Og vi startet definitivt ikke med den sikkerhetskulturen vi i dag tar for gitt.

Den måtte bygges.

Vi hentet inn internasjonal ekspertise. Vi lærte. Vi gjorde feil. Vi strammet inn. Vi bygget regelverk, myndigheter og selskaper. Over tid utviklet vi en sikkerhetskultur i verdensklasse.

Det er denne erfaringen kjernekraftutvalgets medlemmer nå velger å ignorere.

Når de skriver at kjernekraft stiller «helt ekstraordinære krav til kompetanse, sikkerhet og beredskap», er det ikke bare en beskrivelse som passer olje- og gassindustrien, det er fundamentet for hvordan vi driver den.

Vi opererer med eksplosive materialer, ekstremt trykk og temperatur, og installasjoner i noen av verdens mest krevende havområder. En alvorlig ulykke offshore kan få katastrofale konsekvenser.

Forskjellen er at vi har lært å håndtere risikoen.

Gjennom 50 år har Norge bygget opp systemer, kultur og kompetanse som gjør oss til en av verdens ledende nasjoner på sikker drift av kompleks industri. Den kompetansen kan vi nå bruke innen kjernekraft.

For Norge starter ikke på bar bakke. Vi hadde kjernekraftkompetanse lenge før oljeeventyret tok av. Kjeller-reaktoren var i drift allerede i 1951, og Halden-reaktoren fra 1958. Som DSA selv bekrefter: Norge har lovverk, institusjoner og tilsynsmyndigheter på plass. IAEAs gjennomgang i 2025 bekreftet at forvaltningen av strålevern og atomsikkerhet er solid.

Oljeindustrien har i tillegg gitt oss en leverandørindustri i verdensklasse. Under Arendalsuka i 2025 uttalte Aker Solutions, med rundt 12.000 ansatte, at de kan bygge opp nødvendig kjernekraftkompetanse på få år. Sveriges kjernekraftkoordinator, Carl Berglöf, har etterlyst et svensk-norsk samarbeid - nettopp fordi Norge besitter betydelig relevant kompetanse.

Likevel fremstilles Norge som et land uten forutsetninger for å lykkes. Det er en alvorlig undervurdering.

Mens landene rundt oss jobber for å få kjernekraft på plass raskt, mener kronikkforfatterne at Norge bør ta seg god tid, med henvisning til oljeindustrien. Men oljeindustrien brukte tid fordi vi startet fra null. Kjernekraft er en moden industri. Når andre land går raskt frem, fremstår ikke lang tidsbruk som nødvendig, men som et valg.

Når man sier at noe må ta lang tid, er det ofte fordi man ikke ønsker at det skal gå fort.

Enda mer oppsiktsvekkende er påstanden om at vi ikke kan bygge stegvis, at læring underveis er uforenlig med sikkerhet. Det er en underlig påstand i et land som har bygget en av verdens mest avanserte og sikre industrier nettopp gjennom læring, forbedring og skjerping over tid.

Hele poenget med konsekvensutredninger og konsesjonsprosesser er å sikre at alle relevante spørsmål blir besvart før bygging. Systemet er laget for dette.

Det som egentlig kommer til syne i kronikken er ikke mangel på kompetanse i Norge. Det er mangel på vilje til å bruke den.

Vi har brukt 50 år på å bygge en sikkerhetskultur og industriell kapasitet i verdensklasse. Det er ikke et argument mot kjernekraft. Det er det sterkeste argumentet for at vi kan få det til.

Norge har skrevet industrihistorie før. Vi kan gjøre det igjen.

Men da må vi ville det.