Etterlyser faktabasert kunnskap

Professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU, Ole-Morten Midtgård, omtales av Innherred som en markant stemme i debatten om kjernekraft i Norge etter at han uttalte seg negativt om kjernekraft i både Universitetsavisa og Europower. Dessverre preges hans innlegg av udokumenterte påstander og flittig bruk av stråmannsargumenter.

I Europower hevder han blant annet at «Spørsmålet om kjernekraft krever et ikke-teknokratisk perspektiv», og videre at «Det er etter mitt skjønn feil av Norge å ta på seg byrden det er å etablere kjernekraft». Midtgård er helt sikkert klar over at Norge allerede har en ikke-teknokratisk styreform, hvor beslutningsmakten ligger hos folkevalgte politikere, ikke eksperter. Spørsmålet om kjernekraft endrer ingenting i så måte, og skal Norge ha kjernekraft, så må det ifølge atomenergiloven godkjennes av regjering og Storting. Samtidig er det lang tradisjon i Norge for at politikere lytter til eksperter før vanskelig valg skal tas. Det fremstår klokt.

Midtgård må gjerne uttrykke sitt skjønn som privatperson, slik alle privatpersoner både kan og har rett til å gjøre i et demokrati. Vi finner det imidlertid underlig at han, i lys av sin rolle som professor ved et anerkjent teknologiuniversitet, velger å ignorere faktabasert informasjon, og i stor grad heller uttrykker hva han føler rundt temaet kjernekraft. Det bør være nokså åpenbart at når fagpersoner debatterer, ikke minst i media, må faktabasert kunnskap legges til grunn. Ole-Morten Midtgård gjør dessverre ikke det, noe som er synd, for han har en viktig stemme i lys av sin rolle som professor. I stedet beskylder han sine kollegaer ved NTNU for å drive med formidling preget av «uheldige lettvintheter». Han sitter i glasshus og kaster sten.

Det er gjort undersøkelser om folks holdning til kjernekraft som viser at de som husker Tsjernobylulykken, er mer skeptiske enn de som ikke var født da ulykken inntraff. Den innebygde frykten for kjernekraft sitter i ryggraden til mange, og det gjør nok at debatten omkring kjernekraft fort kan bli følelsesstyrt. Nettopp derfor er det så viktig at faktabasert kunnskap legges til grunn når beslutninger om fremtidens energimiks skal tas.

Heldigvis ser vi at nordmenn endrer sin holdning til kjernekraft etter hvert som fakta synliggjøres. Det er nå et flertall for kjernekraft i Norge: I to uavhengige undersøkelser utført av Opinion og Kantar, svarer 51% at de er positive til kjernekraft i Norge. Det er faktisk flere som vil ha kjernekraft enn landbasert vindkraft. Det er også langt flere som heller vil ha kjernekraft enn havvind.

EU sitt vitenskapspanel, JRC, har levert noe av den mest omfattende dokumentasjon som finnes når det gjelder sikkerhet og avfallshåndtering. Når de konkluderer med at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden av alle, og at det faktisk finnes gode lagringsløsninger, så fremstår det merkelig at professor Midtgård kontrer med at det ikke hindrer han i «å tenke selv», altså forholde seg til sine personlige meninger heller enn fakta.

Midtgård har nemlig et spesielt ansvar, rett og slett fordi professortittelen i seg selv gir en klar forventning om at uttalelser har sin opprinnelse i grundige analyser. I stedet henviser professoren i sitt innlegg i Europower til en bok om 6 ulykker, hvorav tre er kjernekraftulykker (Tsjernobyl, Three Mile Island og Fukushima), to er knyttet til atomvåpenproduksjon på 1950-tallet, og én er knyttet til atomvåpentestingen på Bikiniatollen, også på 1950-tallet. At det skremmer han er fullt forståelig, men at han som professor legger det til grunn for vurdering av hvorvidt Norge skal bygge moderne små kjernekraftverk, er uforståelig.

Alle energikilder, også kjernekraft, kommer med fordeler og ulemper som må veies opp mot hverandre. Når det gjelder ulykker, så står kjernekraft for de dyreste og vindkraft for de hyppigste, men det er vannkraft som står for de dødeligste: Den verste vannkraftulykken skjedde i Kina i 1975 da en demning brast og tok livet av mer enn 150.000 mennesker. Til sammenligning mener Verdens helseorganisasjon, WHO, at 4.000 mennesker totalt kan dø som følge av Tsjernobylulykken. De sier imidlertid også at kun 50 stråledødsfall, nesten alle redningsarbeidere, var identifisert 20 år etter ulykken.

Mens Tsjernobylulykken i 1986 kostet menneskeliv, så mener ekspertene at ingen har eller vil dø som følge av stråling fra hverken Three Mile Island-ulykken i 1979 eller Fukushimaulykken i 2011. Midtgård tror ikke på «ufeilbar teknologi», noe han har rett i, men moderne kjernekraft kommer altså nærmest det ufeilbarlige når det gjelder dødelighet.

FNs UNECE har gjennomført solide livsløpsanalyser som viser at kjernekraft har den laveste negative påvirkningen på klima, helse, natur og miljø. Midtgård kontrer med at «Vi er kun 5,5 millioner mennesker med store arealer til lands og til vanns og med enorme fornybare energiressurser i vind og vann, og til og med solkraft». Det er mulig han ikke har fått med seg den siste tids konflikter om arealbruk, og at mer enn 40 kommuner har tatt kontakt med Norsk Kjernekraft for å vurdere kjernekraft i lys av behovet for stabil kraft og mindre naturinngrep. Natur er viktig for nordmenn, og tilgang på store arealer eller høye strømpriser har ikke endret det synet.

Professor Midtgård mener – slik han ser det – at økning av mengde kjernekraft bidrar til å «betydelig øke faren for ytterligere spredning av kjernefysiske våpen til ustabile regimer, lage langt flere terrormål som krever militær-like sikkerhetstiltak». Her savner vi rett og slett dokumentasjon fra Midtgård på at utbygging av kjernekraft i Norge, som debatten tross alt handler om, vil bidra til noe slikt.

Vi håper at, dersom Midtgård skal fortsette debatten i media med udokumenterte påstander og meninger, så gjør han det tydelig for alle at han uttaler seg som privatperson med personlige meninger, heller enn å skyve en professortittel foran seg, samt en forskningsinstitusjon som er kjent for å forholde seg til faktabasert kunnskap.