Energitilgang er minst like viktig som klimatiltak

«Mind the gap»

Investeringene i olje- og gassektoren har falt dramatisk de siste årene. Det har derimot ikke verdens energiforbruk, som fortsetter å øke jevnt og trutt, drevet fram av fortsatt høy befolkningsvekst og økende levestandard. Veksten i fornybart klarer ikke å holde tritt med denne økningen, samtidig som kjernekraft fases ut mange steder. Som et direkte resultat, fortsetter også konsumet av olje og gass å øke, uten at det reflekteres i investeringene. Det logiske resultatet er et gradvis økende gap mellom tilbud og etterspørsel. Uten evne eller vilje til raske korreksjoner, blir konsekvensene energiknapphet, og muligens er det begynnelsen på det vi nå erfarer.

Forbruket av både gass og olje i verden har økt kraftig det siste året. For gass, er dette knyttet til kalde og vindstille perioder flere steder i verden de siste par vintrene. For olje, relateres det til normalisering av transportsektoren etter hvert som koronapandemien kommer under kontroll. Konsekvensen er økende priser på både olje og gass.

Russlands invasjon av Ukraina har virket som en katalysator på en allerede anstrengt energisituasjon, og har sendt gass- og oljeprisen til nye høyder. Krisen i Ukraina viser hvor sårbart vårt energisystem er, og hvor hårfin balansen er mellom tilbud og etterspørsel. Det er ikke slik at verden sitter på en stor buffer av fossil energi som kan trekkes på ved behov. Vi får nå smertelig erfare at tilgang til pålitelig energi til overkommelig pris (FNs bærekraftsmål nr. 7) ikke er en selvfølge.

Det tar tid å snu verdens energisystem

Fallet i investeringene til oljeindustrien, uttrykt ved reduksjon av selskapenes kapitalkostnader, går helt tilbake til høsten 2014. Da ble verden rammet av en oljekrise, som på kun to år førte til ikke mindre enn en halvering av investeringene til verdens største olje- og gasselskaper. Tilfeldig eller ikke, så sammenfalt oljekrisen med et voldsomt press på oljeselskapene i forbindelse med det grønne skiftet. Bransjen som tidligere ble anerkjent for å bidra til økende velferd i verden, ble nå beskyldt for å ødelegge kloden.

Presset fra det grønne skiftet, i kombinasjon med flere andre faktorer, bidro til at investeringene ikke kom tilbake til normale nivåer før en global pandemi sendte verden ut i en resesjon vi ikke har sett maken til siden andre verdenskrig. Verdens energikonsum sank med 4,5% i 2020, mot en årlig økning de siste 10 årene før pandemien på i underkant av 2%. Og det var konsumet av fossil energi som sank mest, spesielt olje. Slikt påvirker naturligvis investeringene, og selv om disse er forventet å øke de neste årene, er det lite som tyder på at de vil nå førpandemiske nivåer.

Etter at verden har begynt å få kontroll med pandemien, vokser verdens energikonsum igjen, og det vokser raskt. Gasskonsumet hentet seg inn igjen allerede i 2021, og lenge før pandemien satte inn, var det naturgass som økte mest, faktisk mer enn alle fornybare energikilder til sammen. Oljekonsumet er også i ferd med å nå gamle høyder, og vil sannsynligvis nå ny topp allerede neste år. Til og med kullkraft kan risikere å nå en ny topp i 2022, og vil i så fall gjøre det enda vanskeligere å nå målsetningene i Parisavtalen.

Fornybart holder ikke tritt

Drevet fram av en fortsatt høy befolkningsvekst og økende levestandard, klarer rett og slett ikke fornybart å holde tritt med økningen i energikonsumet. Vi hører stadig om hvor raskt sol- og vindkraft vokser, men ser vi på faktisk levert energi, så var den totale produksjonen av sol- og vindkraft i 2019 ikke mer enn det kull produserte i 1875. På den tiden var det langt færre mennesker på jorden, og derfor utgjorde kullandelen hele 21% av totalen. Slik er det ikke med sol- og vindkraftandelen, som i 2019 ikke utgjorde mer enn 1,4% av den totale energiproduksjonen. Det er godt over 200 år siden kull passerte den milepælen. Ting tar tid, og de siste tretti årene er økningen av fornybart i energimiksen på under to prosentpoeng, tross den voldsomme satsingen på sol- og vindkraft.

Når investeringene i olje og naturgass synker drastisk samtidig som forbruket av disse energikildene øker, burde det ikke komme som en overraskelse at det sakte, men sikkert, bygger seg opp et gap mellom etterspørsel og tilbud.

Klimaendringene krever handling, men den må være bærekraftig

Samtidig er Klimapanelet tydelig på behovet for både å kutte utslipp av klimagasser og iverksette tiltak for å håndtere klimaendringene. De sier at det ultimate målet er bærekraftig utvikling, som ifølge FN er «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». FNs 17 bærekraftsmål er en god veileder for hva dette innebærer. Målene erkjenner at å få slutt på fattigdom og andre mangeltilstander må gå hånd i hånd med strategier som forbedrer helse og utdanning, reduserer ulikhet og ansporer økonomisk vekst – alt samtidig som vi håndterer klimaendringer og bevarer hav og skog.

Langt fra alle mennesker får i dag dekket sine behov. Det er fremdeles 700 millioner som lever i ekstrem fattigdom og 940 millioner som ikke har tilgang til elektrisitet. Hele 3 milliarder har ikke tilgang til ren energi for å lage mat, noe som fører til flere millioner dødsfall årlig på grunn av innendørs luftforurensing. Tilgang til energi er helt sentralt for å få bukt med disse utfordringene, og er også fundamentalt nødvendig for å nå de aller fleste av bærekraftsmålene.

Klimaendringene gjør det ikke enklere for fattige mennesker å få tilfredsstilt sine behov, det gjør det vanskeligere. Det er derfor udiskutabelt at en vesentlig reduksjon i mengden klimagassutslipp vil være bra for verden og menneskene. Det er like udiskutabelt at tilgang til energi er kritisk nødvendig for at vi skal nå bærekraftsmålene, ikke minst fordi det muliggjør tilpasning til klimaendringene.

Klimapanelets rapporter synliggjør utfordringene

Klimapanelet bidrar med stadig ny kunnskap, og arbeider nå med sin sjette hovedrapport. Delrapport 1 av denne kom ut i fjor. Den fokuserte på de fysiske endringene, og slo fast at temperaturen på jorden allerede har steget 1,1 grader siden førindustriell tid. Det er hevet over enhver tvil at klimaendringene er menneskeskapte. Endringene blir raskere og mer intense, og er nå observerbare, blant annet ved at havet stiger og blir surere, det blir mer ekstremvær, inklusiv flere dager med ekstremregn og ekstrem varme, samtidig som isbreene trekker seg tilbake. Endringene er uten sidestykke på tusenvis av år, og faren for økologiske vippepunkter øker. Det mest sannsynlige scenarioet tilsier nå at temperaturen i 2100 vil nå 2,7 grader (beste estimat) over førindustrielt nivå. Verst tenkelige utfall for temperaturstigning er heldigvis ikke lenger sannsynlig.

Delrapport 2 kom ut i februar 2022 og har tatt for seg konsekvenser, tilpasning og sårbarhet for klimaendringene. Den slår fast at både natur og mennesker står på et bristepunkt. Klimaendringene representerer en trussel mot livsgrunnlaget, og det er fattige mennesker som er mest utsatt, spesielt de som bor i Afrika. Rapporten påpeker at det ikke bare haster med å kutte utslippene, men også å forsterke tiltakene for å tilpasse oss endringene som kommer enten vi når målet i Parisavtalen eller ikke. Så langt ligger verden på etterskudd når det gjelder slik tilpasning. Rapporten gir også håp, ved at den sier det er et mulighetsvindu for å gjøre noe, men den sier samtidig at vinduet er i ferd med å lukkes.

Verden blir stadig bedre – mye grunnet fossil energi

Den store utfordringen, nærmest en gordisk knute, er at vi skal tilfredsstille verdens energibehov samtidig som vi får bukt med klimaendringene. Det krever at vi er i stand til å gjøre avveininger hvor vi ser på både fordeler og ulemper. Det skjer ikke nødvendigvis i klimadebatten, hvor ulempene i form av høye klimagassutslipp fra fossile energikilder typisk får langt større oppmerksomhet enn fordelene i form av økt levestandard og bedre velferd.

I motsetning til hva de fleste tror, så blir det meste i verden stadig bedre, til tross for at temperaturen stiger på grunn av uheldige klimagassutslipp. Årsaken er at stadig flere mennesker får tilgang til nok billig og pålitelig energi. Da den industrielle revolusjonen startet rundt 1800, levde ni av ti mennesker i ekstrem fattigdom. Først rundt 1900 oversteg bruken av kull den til biomasse, og mekanisk drivkraft begynte å dominere. I 1965 overgikk oljeforbruket forbruket av kull, og verden opplevde en voldsom effektivisering av maskiner til landbruk og transport. På det tidspunktet var andelen som levde i ekstrem fattigdom redusert til litt over halvparten. Det faktiske antallet ekstremt fattige i verden økte fremdeles, men befolkningen vokste raskere, og etter hvert mye raskere.

I årene rundt 1980 skjedde det noe fantastisk for jordens dalevende 4,5 milliarder innbyggere: Samtidig som befolkningstallet fortsatte å øke raskt, så begynte det faktiske antallet som levde i ekstrem fattigdom å synke, noe som ikke hadde skjedd tidligere. I 1990 levde nesten to milliarder i ekstrem fattigdom, mens i dag er tallet redusert til 700 millioner. Samtidig har befolkningen økt med over to milliarder mennesker, til nesten 8 milliarder i dag. Dette må være en av historiens største bragder, og den industrielle revolusjon, muliggjort av fossil energi, skal ha mye av æren.

Tilgang til energi gjør at vi får bedre helsetjenester og bedre kosthold. Som et resultat av dette, så lever vi lengre, samtidig som barnedødeligheten synker. Selv om temperaturen stiger på grunn av klimagassutslippene fra fossil energi, så dør stadig færre i naturkatastrofer og av ekstremtemperaturer. I 2019 døde fem millioner barn under fem år, de fleste av sykdommer knyttet til fattigdom. Naturkatastrofer sto for 560 av dødsfallene, altså 0,1 promille.

Kostnadene av naturkatastrofer som andel av BNP er også nedadgående, noe som betyr at vi får bedre råd til å håndtere dem. I perioden 1990 til 2019 var det en nedgang på 90 prosent i andelen som dør av naturkatastrofer, og en nedgang på 40 prosent i andelen som dør av ekstremtemperaturer. Det siste skyldes delvis at langt flere dør av kulde enn av varme, og delvis at vi håndterer ekstremtemperaturer bedre.

Fakta viser altså at det meste i verden blir stadig bedre, uansett hva media måtte skrive og mene om det. Samtidig er det ingen tvil om at klimaendringene har store negative konsekvenser. Så hvordan kan klimaendringene gjøre ting verre samtidig som det meste blir bedre? Årsaken er at tilgang til energi gjør det mulig for menneskene å tilpasse seg de uheldige klimaendringene. Derfor poengterer også Klimapanelets nye rapport at innsatsen for å tilpasse oss endringene må økes drastisk. Men da må vi også ha tilgang til nok energi.

Mange aktører vil ha slutt på olje og gass nå

Likevel er det mange aktører som ønsker å stoppe leting etter olje og gass så snart som mulig. Her hjemme omfatter det de politiske partiene Miljøpartiet De Grønne, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Rødt, samt det meste som er av natur- og miljøvernorganisasjoner. Internasjonalt er FNs generalsekretær António Guterres tydelig når han nærmest roper at landene må stoppe letingen etter og produksjonen av ny olje og gass, og at det ikke kan bygges nye kullkraftverk etter 2021. Øverste sjef i Det Internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol, er ikke mindre tydelig når han sier at, dersom landene mener alvor med klimakrisen, så kan det ikke skje nye investeringer i olje, gass og kull – fra og med i fjor. Det er med referanse til IEAs rapport «Net Zero by 2050», som viser hva som skal til for å nå nullutslippsmålet. Det Birol ikke nevner, er at hans uttalelse krever at verden også oppnår 400 andre milepæler, hvorav mange av disse neppe er gjennomførbare innenfor tidsrommet som er tilgjengelig for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Så er det da heller ikke mange klimaforskere eller energieksperter som tror at akkurat det målet er oppnåelig.

Hvis målet i seg selv er urealistisk, så er faren at strategien for å nå målet også blir urealistisk, for eksempel ved at kutt i olje og gass tvinges fram fortere enn verden klarer å bygge opp alternativer.

Det legges nå et stort press på oljegiganter som Exxon Mobil og Shell. Samtidig skyller det en bølge av klimasøksmål over verden, hvor både oljeselskaper og land blir saksøkt for å forårsake klimaendringer. Siden forbrenning av fossile brensler er hovedårsaken til menneskeskapte klimagassutslipp, så er det produsentene av disse som står i søkelyset.

For velferden i verden er det imidlertid ikke nødvendigvis positivt at investeringene i olje og gass synker, når vi samtidig ser at fornybart vokser saktere enn energikonsumet i verden. Den kjente norske klimaforskeren Bjørn Samset har derfor et viktig poeng når han i NRKs EKKO (49 min og 50 sek ut i sendingen) sier at vi ikke må slutte med fossile energikilder, vi må slutte med utslippene fra dem. Han poengterer, som korrekt er, at olje og gass er fantastiske energikilder som har vært med oss lenge og vil fortsette å være det, og mener mye av løsningen ligger i karbonfangst og -lagring.

Utslippene må reduseres og energietterspørselen tilfredsstilles

Reduksjonen av klimagassutslipp må altså skje på en måte hvor energietterspørselen tilfredsstilles. Løsningen ligger i å adressere etterspørselen ved at fornybart og kjernekraft bygges opp enda raskere enn nå, slik at det etterspørres mindre fossilt. Samtidig må kull fases og ut erstattes av mindre utslippsintense energikilder. Naturgass er en slik kilde, hvor volumene er per nå store nok til at endringer kan skje raskt. Gasskraft må imidlertid på sikt kombineres med karbonfangst og -lagring for å få ned utslippene ytterligere.

Samtidig må innsatsen inn mot tilpasning økes drastisk, slik den andre delrapporten av 6. hovedrapport fra Klimapanelet poengterer. Gjør vi omfattende tilpasninger, så vil konsekvensene av klimaendringene kunne reduseres mye, og gi oss den tiden vi trenger for å bygge opp alternative energikilder og redusere utslippene fra fossile energikilder. Da kan vi oppleve en bærekraftig utvikling. Det å fjerne rimelig og pålitelig energitilgang til verdens fattige, som verden ser ut til å gjøre nå, er det motsatte.