Det finnes ingen rimelig quickfix på kraftbehovet

Hittil har vindkraft vært det aktuelle alternativet for mange kommuner, uten at det har blitt omfavnet i stor grad. Et kjernekraftverk tar lite areal, bruker mindre materialer og produserer mer kraft i «all slags vær» enn vindkraftverk, enten vindturbinene plasseres til havs eller på land. Dette liker mange ikke å høre, men det er like fullt fakta.

Det samme kan sies om kull-, gass- og andre termiske kraftverk (varmekraftverk): De er effektive, tar liten plass og gir stabil strøm i all slags vær. Til forskjell fra kjernekraft slipper de ut store mengder CO₂, og de er derfor ikke like aktuelle på grunn av Norges forpliktelser om å kutte utslipp.

Avslørende tidslinje

Vi beskyldes for å forlede folk til å tro at hvis Norge satser på kjernekraft, så setter det en stopper for den storstilte vindkraftutbyggingen som er planlagt å skulle dekke det økende kraftbehovet vi står overfor på kort sikt.

Faktum er at vi vil bygge ut kjernekraft så snart vi kan, – så får de som driver med vindkraft, bygge det ut i en rasende fart i tillegg. Det blir behov for mye kraft, og det er plass til både kjernekraft og fornybar kraft i fremtidens energimiks.

Historien viser at vindkraft ikke er noen quickfix, selv om flere hevder det. NVEs tidslinje  viser at havvind var nevnt i stortingsmeldingen i 2006–2007 om norsk klimapolitikk  for å etablere en nasjonal strategi for elektrisitetsproduksjon til havs.  I 2010 kom havenergilova, og NVE laget et forslag til utredning av havvind. 15 områder ble identifisert, og i desember 2012 leverte NVE en strategisk konsekvensutredning for havvind.

Dette er 12 år siden, og de fleste av dem «utredes» vel fremdeles, uten at kraftproduksjonen er i gang. Når det gjelder vindkraft på land, har konsesjonsbehandlingen vært stanset siden 2019, og det hadde da tatt 22 år å gi konsesjon til 14 TWh vindkraft.  Man oppnår verken klimamål eller dekning av kraftbehov i det tempoet.

Norsk Kjernekraft ble etablert i 2022 for å bygge ut og drifte kjernekraftverk i Norge – 16 år etter man første gang nevnte havvind i en stortingsmelding hvor det ble bestemt at man skulle lage en nasjonal strategi for kraftproduksjon til havs, og tre år etter at konsesjonsbehandling av vindkraft på land ble stanset.

Hvorfor er det da Norsk Kjernekraft som blir beskyldt for å spre informasjon som kan sette en stopper for satsingen på vindkraft? Realiteten er at hvis vindkraft og havvind hadde vært økonomisk attraktivt, effektivt og lite konfliktfylt, så hadde den vært bygget ut i stort monn for lenge siden.

Denne sannheten svir nok spesielt for de som var med på å satse på havvind for 10–20 år siden. Mange av dem er fremdeles i makteliten, enten som folkevalgte eller i andre fremtredende roller. For disse blir kamelen kanskje for stor til å svelge når veien videre skal stakes ut?

Gode forutsetninger

Norge har lang tradisjon med kraftproduksjon, spesielt fra vannkraft, men også erfaring med termiske kraftverk. Vi har strømproduksjon fra gass på Melkøya, og tidligere også på Mongstad og Kårstø. Det har vært kullkraftverk på Svalbard (går nå på diesel), og vi lager også strøm i varmekraftanlegg som fyres med biopellets eller avfall. Her er altså erfaring og kompetanse som er direkte overførbar til å drive et termisk kraftverk som et kjernekraftverk tross alt er, selv om brenselet der er anriket uran.

Når Norge i tillegg har 70 års erfaring med drift av kjernefysiske forskningsreaktorer, og har bygget opp en verdensledende oljebransje med topp sikkerhetskultur, tilsier ingen ting at vi vil bruke lengre tid enn andre land på å etablere kjernekraft.

Man vet at det i land uten noe erfaring med kjernekraft tar 10–15 år fra man bestemmer seg til kjernekraftverket produserer. Om det i 2006 heller var besluttet å bygge ut kjernekraft enn å satse på havvind, ville vi hatt det på plass for 8–10 år siden. 

Så kan det sies at Norge også har hatt en like langvarig og veldig kostbar satsing på CO₂-fangst fra varmekraftverk, uten at det har gitt ønsket effekt til nå, som på Klemetsrud i Oslo og med den berømte månelandingen som aldri fant sted på Mongstad.  Kostnaden for CO₂-rensing er så høy at hvis disse midlene heller hadde vært brukt på å bygge ut kjernekraft, hadde vi kanskje kunnet vært godt på vei til å nå utslippskravene?

I Norsk Kjernekraft er vi tydelige på at vi trenger både fornybar kraft og kjernekraft for å nå klimamålene og samtidig sikre pålitelig strømforsyning for kommende generasjoner. Vi jobber med å få kjernekraft som en del av den norske energimiksen så raskt som mulig, og ønsker fornybaraktørene lykke til med å bygge ut andre energikilder i sitt eget tempo.