Blandet drops om norsk energipolitikk i nord

Et knippe samfunnsengasjerte hammerfestinger skriver 15.1 om energi i nord. Det er bra. Men innlegget viser også at det er behov for noen oppklaringer for å rette opp i misforståelser og kanskje også synliggjøre noen helt ærlige uenighetspunkt.

Vi i Norsk Kjernekraft deler bekymringen knyttet til tilgang på energi som begrensning for samfunnsutviklingen, både i nord og i resten av landet. Etter hvert som regjeringen begrenser bruken av fossil energi gjennom reguleringer og høyere avgifter, uten å ha alternative energikilder på plass, går prisen naturlig nok opp og forsyningssikkerheten og verdiskapingen ned. Etter vårt skjønn representerer dette en av vår tids største paradoks: Behovet for mer utslippsfri energi har aldri vært større, den politiske virkemiddelbruken for omstilling bort fra olje og gass aldri sterkere – og for første gang på 150 år slutter Norge samtidig å bygge ut elektrisitetsproduksjonen vår. Ingen søker om konsesjon, og de som søker får avslag, jfr Davvi. Det er derfor kanskje ikke så rart at det er en stund siden vi har hørt noen fra regjeringen snakke om «kraftløftet» fra 2023 som skulle sikre Nord-Norge tilsvarende mengder kraft som elektrifiseringen av Snøhvit krevde.

I et geopolitisk bilde som stadig tydeligere preges av to megatrender er dette ekstra uforståelig:

1. Nordområdene og Arktis blir viktigere, og mer omstridt. For Norge blir tilstedeværelse, aktivitet, vekst og sunn samfunnsutvikling i nord åpenbart viktigere. All den tid vi ikke er en stormakt er det klokt å forholde seg til den evige sannhet om at land du ikke bruker er utsatt i et mer tilspisset internasjonalt klima, jfr Grønland. Å verne seg til suverenitet, slik vi forsøker på Svalbard, er neppe bærekraftig. Norge trenger ny giv i nord, og mer enn før.

2. Europa taper, mens Amerika, Kina og Asia fosser frem. Mens vår verdensdel satser på energiknapphet, reguleringer og beslutningsvegring opplever våre konkurrenter stor vekst. Europa avindustrialiseres, forgjeldes og eldes. Vår andel av verdens verdiskaping har falt fra knapt 25% til om lag 15% på et drøyt tiår, og opplever knapt vekst. USA holder på sin 25% i samme periode, og opplever nå god vekst. Det er et enestående eksempel på stagnasjon og relativt forfall for vår del. Mangel på energi, og dermed svært kostbar energi, er en vesentlig årsak til utviklingen.

I en noe lunde fornuftig verden bestemmer ikke politikerne teknologi og geografi for ny energi og industriproduksjon. Man sørger for gode rammevilkår, og så lar man markedet og teknologien finne de beste løsningene. Norge har nå valgt å stille seg annerledes. For ny energiproduksjon har man i praksis sagt at det er havvind noen steder i Nordsjøen som er svaret. I tillegg plukker staten for tiden «vinnere» i industrien gjennom å satse på batterifabrikker og hydrogenproduksjon. Dypt ulønnsom aktivitet som tapper energisystemet ytterligere for kraft. Man synes igjen å ha glemt sannheten om at staten er dårlig til å plukke vinnere, men tapere er gode til å finne staten. Resultatet er selvsagt at vi alle blir fattigere.

Mener Norge alvor med å omstille seg bort fra fossil energi (som utgjør om lag halvparten av den totale energibruken vår), bør man sørge for at det er energi tilgjengelig å omstille seg til – hvis ikke er det i praksis avvikling man snakker om. Og så lenge denne energien er utslippsfri bør man tillate og legge til rette for alle kilder. For vann og vind (sol er det lite av her fra naturens side) bør man legge til rette for konsesjoner slik at noen bygger. Det samme gjelder for alle andre energikilder, inkludert kjernekraft. Først da får vi som samfunn tilført den energien vi trenger, og er villige til å betale for, så effektivt og rimelig som mulig. Så lenge private investorer tror på prosjektene og løsningene gjennom å putte penger på dem bør ikke samfunnet ellers ha sterke meninger om lønnsomhet og pris. Svaret trenger heller ikke være det samme alle steder; ett sted trenger man grunnlast og stabile leveranser, andre steder er vind helt fint.

Da Norge fant olje i 1969 tok det 18 mnd til funnet var i produksjon. Ekofisk. I dag er man stolt om man klarer det på 10 år. På samme vis har det blitt med kraftproduksjon. Fra konsesjon er gitt og investeringsbeslutning er tatt går det ofte opp mot 10 år å ha et vindkraftanlegg ferdig. Et kjernekraftverk (SMR) tar 5 år å bygge. Det er vilje og evne som bestemmer hvor lang tid det tar fra i dag til en tillatelse er gitt, en investeringsbeslutning tatt og bygging kan starte. Og det bestemmer vi tross alt selv – hvis vi vil.

Hammerfest var først i Nord-Europa med elektriske gatelys i 1891. Sannsynligvis ikke som et resultat av offentlige reguleringer, redsel for å ta i bruk ny teknologi eller troen på at det var andre og bedre løsninger rett rundt hjørnet. Kanskje er det på tide å gå foran en gang til?