Aftenposten bommer i kjernekraftdebatten

Norge avsluttet bilrasjoneringen i 1960. Før det bestemte staten hvem som fikk, hva som ble solgt og hvor mange biler som var tilgjengelig. Titusenvis sto i kø. Da rasjoneringen ble avsluttet doblet antall biler seg på fire år.

Dagens norske strømmarked har sterke likhetstrekk med bilmarkedet på 50-tallet: Staten bestemmer hvem som får, hva det koster og mengden kraft.

Køen (“rasjoneringen”) for nettilknytning er på mange titalls TWh og representerer tapte muligheter for vekst og verdiskaping. Staten styrer både pris (Norgespris) og tilgangen på ny kraft gjennom konsesjoner, som i praksis ikke lenger gis. Samtidig øker forbruket, og politiske ambisjoner om nytt kraftkrevende forbruk har aldri vært større.

Hvilken energikilde som er billigst er derfor feil spørsmål. «Alle» vet at nedbetalt vannkraft er svært rimelig. Spørsmålet er hva markedet er villig til å betale. Akkurat dét er regjeringsoppnevnte kommisjoner svært dårlig egnet til å svare på.

Det er i dette lyset Aftenpostens politiske redaktør og tidligere Natur og Ungdom-leder, Kjetil B. Alstadheim, bør leses. I kommentaren «Atomkraft sprenger budsjetter» hevder han at kjernekraft er dyrt, tar lang tid og krever massive subsidier. Det vitner om manglende forståelse for læringskurver, skalering og teknologiutvikling, samt samspillet mellom tilbud og etterspørsel, kombinert med en tydelig tro på reguleringer og sentralstyrt planlegging som universalløsning.

Prototyper forveksles med industri

Den første og mest grunnleggende feilen Alstadheim gjør, er å sammenligne små modulære reaktorer (SMR), som Norsk Kjernekraft skal bygge, med gigantiske vestlige prosjekter som Hinkley Point C, Olkiluoto 3 og Flamanville.

Disse er prototyper i enorm skala, bygget i land som i stor grad har mistet industriell byggekompetanse innen kjernekraft.

Poenget med SMR er å lære av Vestens feil – ikke å gjenta dem. Målet er standardisering og serieproduksjon, slik Henry Ford gjorde bilen billig og tilgjengelig. I Norsk Kjernekraft tror vi Vesten vil lykkes også med dette.

Sverige brukes feil

Alstadheim trekker videre frem Sverige som bevis på at kjernekraft ikke kan realiseres uten massive statlige subsidier. Sverige diskuterer imidlertid kjernekraft fra et nasjonalt systemperspektiv: hvordan sikre stabil kraftforsyning, lave systemkostnader og høy forsyningssikkerhet. Svenske studier viser at kjernekraft reduserer kostnadene i totalsystemet.

I Norge handler det om hvorvidt Norsk Kjernekraft, som er privateid, skal gis adgang til å bygge kjernekraft. Det er stor etterspørsel etter ny kraft til mange formål. Dette kan godt illustreres med veksten i ordreboken til norske Bergen Engines. De lager store motorer koblet til generatorer. De leverer ny kapasitet ikke fordi den er billigst, men fordi markedet er villig til å betale for sikker og stabil elektrisitet. Det er dette markedet vi ønsker å bygge i Norge – til verdiskaping og arbeidsplasser. Hvis vi gis adgang.

«Raskere og billigere alternativer» – hvor da?

Alstadheim mener kjernekraft kan føre til at vi utsetter «raskere og billigere» tiltak som landvind, vannkraft, sol og energieffektivisering. Da er det naturlig å stille et enkelt motspørsmål: Hvor raskt har dette faktisk gått i Norge de siste årene?

Det er nå syv år siden siste konsesjon for landbasert vindkraft ble gitt. Dagens førsteklassinger var ikke engang født da. Oppgraderingen av vannkraft som nå planlegges er i hovedsak effektoppgraderinger; det gir mer effekt, men ikke vesentlig mer energi. Med det tempoet vi ser for bygging av ny kraftproduksjon i dag er sannsynligvis kjernekraft raskere realiserbart enn vesentlig ny vind- og vannkraft.

Kjernekraft leverer ikke bare strøm, men også store mengder varme som kan brukes direkte i industriprosesser. Det endrer prosjektøkonomien, reduserer nettbehovet og muliggjør industri der den ellers ikke ville blitt etablert. Ved direkte bruk av høykvalitets prosessvarme unngås omveien via strøm, noe som gir langt høyere samlet energieffektivitet og lavere kostnad.

To debatter – ikke én

Det er fint å ha en nasjonal debatt om kjernekraft, slik Finland, Sverige og Canada har hatt. Men det er ikke den debatten Norge nå fører. Spørsmålet er enklere: Skal private aktører gis tillatelse til å bygge kjernekraft i samarbeid med kommuner som ønsker industri, arbeidsplasser og verdiskaping?

Mer presist: Skal Norge akseptere stagnasjon preget av kraftmangel og høye priser, eller legge til rette for vekst og utvikling – slik vi har gjort tidligere?

La oss svare på det først: Vi tror Norge kan gjenta med energi det som skjedde da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960. At bedrifter er villige til å betale for kvalitet og forsyningssikkerhet, ser vi allerede.

Så får Alstadheim fortsette å argumentere for subsidierte Ladaer.