Vi må tenke globalt

Mange av kommentarene og retorikken fra politikere og andre i etterkant av den siste rapporten fra FNs klimapanel bærer preg av feilaktige påstander og manglende forståelse for energikompleksitet. Selv om alle er enige om at verden må gripe tak i de utfordringene den står overfor, må forslagene til løsninger her hjemme være faktabaserte, gjennomførbare og tjene hele verdens befolkning, ikke bare oss nordmenn. De må heller ikke kun tjene som agn til velgerne tett opp til et valg. Men først og fremst må de ikke bære preg av å være symbolpolitikk for at vi skal ha kollektiv, god samvittighet.

Verdens energiforbruk er enormt, og hele 86 prosent kom i 2019 fra fossile energikilder, altså kull, olje og gass. Halvparten av det resterende kom fra biomasse, mens sol- og vindkraft kun utgjorde 1,4 prosent. Det vil nødvendigvis ta svært lang tid å erstatte så mye fossil energi med andre energiformer, ikke fordi «verden ikke vil», men fordi omfanget gjør det for krevende å klare det i løpet av 30 år. Det handler om arealbruk, vannforbruk, materialbruk, avfallshåndtering, energisikkerhet, ny infrastruktur og kostnader.

For å illustrere: Dersom vindkraft alene skulle erstattet dagens energiforbruk, vil det måtte bygges tilsvarende fem Fosen Vind hver eneste dag til evig tid. Det gir mange typer utfordringer når vi vet at Fosen Vind består av 271 gigantiske turbiner og 221 kilometer anleggsvei. Vi må derfor være oppmerksomme på at det vil være vanskelig å erstatte fossil energi i det tidsperspektivet som både Det internasjonale energibyrået og FNs klimapanel skisserer for å nå 1,5-gradersmålet. De fleste som har satt seg inn i temaet, også klimaforskere, tror da heller ikke at det er mulig å nå dette målet. Det gjør det legitimt å spørre hvorfor så mange norske politikere likevel tror det er mulig, og ønsker å etablere en politikk på basis av det.

Produksjonen av olje og gass spiller en svært stor rolle i det norske samfunnet, både gjennom inntekter til fellesskapet, teknologiutvikling som kommer mange næringer til gode (også fornybart), og arbeidsplasser over hele landet. Sett i et globalt perspektiv, er vi imidlertid en liten aktør. Med produksjon på fire millioner fat oljeekvivalenter per dag, er Norges bidrag til fossil olje- og gassproduksjon i underkant av to prosent.

Som symbolpolitikk kan muligens stans i leting ha betydning, men vi stiller oss sterkt tvilende til at reduksjon i norsk produksjon vil gi redusert globalt forbruk. Dette fordi det i dag er et stort overskudd på olje (langt større enn Norges produksjon). Forklaringen er at OPEC har innført sterke begrensninger i sin produksjon og derfor produserer langt mindre enn de har kapasitet til. Stenger Norge kranene, kan OPEC-landene åpne opp umiddelbart.

Både Klimapanelet og IEA er tydelige på at menneskerettigheter og bærekraftsmålene må ivaretas når fossilt fases ut. Det innebærer at verdens energietterspørsel må tilfredsstilles. Det gir derfor lite mening å starte kampen med å adressere tilbudssiden, noe vår tidligere miljøvernminister, Erik Solheim (MDG), har forstått, når han poengterer at Norge ikke bør sette en sluttdato for oljen. Begrunnelsen hans er at markedet vil håndtere dette selv når alternativene foreligger.

Norge produserer nå mer gass enn olje, og forskjellen er forventet å øke fram mot 2050. Det er velkjent at naturgass reduserer CO2-utslippene ved å erstatte kull. Et godt eksempel er Storbritannia hvor (norsk) gass har vært den viktigste årsaken til utslippskuttene.

Fordi det tar lang tid å bygge opp sol- og vindkraft på verdensbasis, så er naturgass som erstatter kull den raskeste måten å få ned CO2-utslippene på. Skulle verden lykkes med fornybarsatsingen, så vil gass på et senere tidspunkt kunne fases ut eller kombineres med karbonlagring. Akkurat nå handler det imidlertid om raske utslippskutt. Dersom de de fem prosent største kullkraftverstingene byttet til gass, viser studier at verdens totale utslipp fra strømproduksjon vil reduseres med en tredjedel.

I motsetning til hva mange tror, så betyr ikke nullutslipp null fossilt. Medianverdien i Klimapanelets 1,5-gradersrapport legger opp til en tredjedel fossilt i 2050, mens den siste IEA rapporten krever 75 prosent kutt i oljeproduksjon og 55 prosent kutt i gassproduksjon. Norsk olje- og gassproduksjon ventes å falle med 65 prosent de neste 30 årene, altså i tråd med det som Klimapanelet og IEA mener må til for å nå nullutslipp.

Klimapanelet og IEA sier ikke at det ikke er plass til mer olje- og gassreserver. De sier det ikke trengs mer dersom vi (a) er villige til å la OPEC-landene få det meste av framtidige inntekter og (b) klarer å bygge opp fornybart raskt nok. Mens det første ikke nødvendigvis gir mening for Norge, så er det siste utfordrende for alle land. På verdensbasis øker naturgass, ikke fornybart, fremdeles mest når det gjelder faktisk levert energi, og en avvikling av verdens gassproduksjon vil føre til økte CO2-utslipp så lenge ikke alternativene er på plass.

Den politiske debatten om Norges petroleumsfremtid i forkant av valget er sterkt preget av billig retorikk. Alle fakta og framskrivninger vedrørende vår fremtid som olje- og gassnasjon tilsier imidlertid at fortsatt norsk produksjon vil gi lavere globale utslipp enn om vi avslutter den. Vi må derfor tenke globalt når vi utformer norsk petroleumspolitikk fram mot 2050. Alt henger sammen med alt, og politikernes oppgave er å ha mer enn én tanke i hodet på samme tid.