Politikeres irrasjonelle frykt for kjernekraft

Høyre vedtok nylig på sitt landsmøte «at Norge skal ta en aktiv rolle i den internasjonale forskningen og utviklingen av ny kjernekraftteknologi, deriblant thorium», samt å «utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft».

Det til tross for at partileder Erna Solberg i forkant hevdet at kjernekraft vil være en fallitterklæring for Norge, siden «vi har så mange energikilder vi kan utnytte», et syn statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) deler. Hun sa også at ingen vil ha verken kjernekraftverk eller «bosset» i sitt nabolag, det siste med referanse til radioaktivt avfall.

Nikolai Astrup (H) foreslo å rense ord om kjernekraft ut av programmet, og hevdet kort og greit at Norge ikke bør drive virksomhet hvor vi ikke allerede besitter kompetanse, en mening klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) støtter. Høyreledelsen måtte imidlertid gi tapt for flertallet, hvis bekymring for klima, natur og høye strømpriser overstiger frykten for kjernekraft.

Norge trenger mye mer strøm frem mot 2050. DNV forventer at kraftproduksjonen vil øke med 65 prosent, tross omfattende energieffektivisering. De forklarer at utbygging og oppgradering av vannkraft har begrenset potensial, solkraft er et nisjeprodukt i Norge, mens geotermiske og andre energikilder kun vil bidra marginalt.

Det aller meste, cirka 75 prosent, av den økte strømproduksjonen må derfor komme fra vindkraft, i hovedsak fra havvind som pr. nå har usikker lønnsomhet, men også fra vindturbiner i norsk natur. Valgmulighetene er altså ikke all verden, slik Solberg og Støre hevder.

Fordi vindkraft kun leverer strøm når det blåser, poengterer DNV at det aller meste av vindkraften må eksporteres. Utenlandskabler øker nemlig forsyningssikkerheten fordi vi kan eksportere og importere strøm avhengig av været.

Dagens regjering vil derimot ikke ha flere utenlandskabler, fordi det vil gjøre strømmen dyrere. Det har de rett i, og politikerne lover oss derfor stabil og billig strøm uten å vite hvordan de skal få det til.

Nettopp derfor bør kjernekraft vurderes, fordi den leverer trygg og stabil energi med minimale inngrep i naturen. Som alle andre energikilder har også kjernekraft utfordringer, men faktabasert kunnskap viser at disse er håndterbare.

Moderne reaktorer produserer minimalt med høyaktivt avfall som krever langtidslagring – så lite at avfallet fra en reaktor som dekker en persons elektrisitetsbehov i et år, tilsvarer vekten av et papirark. Kommende reaktorteknologi, som for eksempel saltsmeltereaktorer, vil redusere mengden med ytterligere 98 prosent og lagringstiden til 300 år.

Ifølge en omfattende rapport fra EUs vitenskapspanel, JRC, er det fullt mulig å lagre høyaktivt avfall trygt ved å begrave det flere hundre meter ned i bakken. Dersom radioaktivt avfall skulle lekke ut i fjern fremtid, vil stråledosene være mye lavere enn den naturlige bakgrunnsstrålingen. Altså ufarlig. Siden restmaterialet fra dagens reaktorer kan gjenbrukes i fremtiden, gir det imidlertid mening å mellomlagre avfallet enn så lenge, heller enn å begrave det.

Erna Solberg sitt poeng om at ingen vil ha kjernekraftverk i sin bakgård, må sees i lys av alternativene. Hvis valget står mellom 100 km² med vindturbiner eller et lite modulært kjernekraftverk på et område tilsvarende en fotballbane, så er det ikke gitt at folk velger vindkraft, spesielt ikke hvis sistnevnte også fører til dyrere og mer ustabil strøm. Kjernekraft er også den tryggeste energikilden man kan ha i bakgården.

Nikolai Astrup sitt argument om at Norge ikke har kompetanse innen kjernekraft, fremstår merkelig i lys av at Norge har bygget og driftet hele fire kjernereaktorer. Den første tok tre år å bygge og sto ferdig i 1951, mens den siste ble tatt ut av drift i 2018, som ikke er så lenge siden. Så skriver da også Store Norske Leksikon at: «Samlet har disse aktivitetene bidratt til å bygge opp en betydelig norsk kompetanse innen kjernekraftteknologi».

Norge er verdensledende på bygging og drift av komplekse offshoreinstallasjoner og har kanskje verdens beste tilsynsorgan for å ivareta sikker drift av disse. Det er derfor oppsiktsvekkende at politikere ignorerer denne kompetansen når det gjelder kjernekraft, samtidig som de har høy tiltro til vår evne til å bygge opp kompetanse innen batteriproduksjon, karbonfangst, blått hydrogen og havvind.

Astrup viser til kostnadsoverskridelsene for kjernekraftverket i Olkiluoto i Finland som argument for at kjernekraft er dyrt. Som Høyre-politiker bør han vite at kapitalkostnader alene ikke er egnet til å si noe om et prosjekts lønnsomhet. Til det kreves livsløpsanalyser, slik Det internasjonale energibyrået, IEA, har gjort for alle energikildene. De dokumenter at kjernekraft verken er dyrest eller billigst, og at sol- og vindkraft kun er billigst så lenge kostnadene for å sikre stabile energileveranser holdes utenom.

Astrups poeng er uansett irrelevant for diskusjonen om kjernekraft i Norge. Det er ikke gigantiske reaktorer av typen som bygges i Finland som er mest aktuell i Norge. I stedet kan vi høste erfaring fra studier ved MIT, som viser at kostnadene kan reduseres vesentlig ved å bygge standardiserte små, modulære reaktorer, slik blant annet Rolls-Royce og GE Hitachi planlegger.

Når det gjelder brenselet, mener Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, at det er påvist nok uranressurser til å dekke behovet i overskuelig fremtid. Det gjelder ikke minst ved bruk av saltsmeltereaktorer, hvor en mye større andel av brenselet utnyttes. Disse kan også gjøre bruk av grunnstoffet thorium, som Norge har rikelig av.

Det er bekymringsfullt at mange norske toppolitikere tar så lett på forsyningssikkerhet og det norske folks vilje til å akseptere naturinngrep og høye strømpriser. I stedet burde de gå i bresjen for å fremme moderne og trygg kjernekraftteknologi som kan bidra til stabile strømleveranser til overkommelig pris med minimal bruk av norsk natur.