På høy tid å vurdere kjernekraft – også i Norge

I DNs leder 17. juli kunne vi lese at avisen er positiv til kjernekraft i Europa fordi sol- og vindkraft er plasskrevende og ustabil, samtidig som vi mangler storskala lagringsløsninger for strømmen som trengs når det ikke er vind eller sol.

DN sier at «Behovet for mer stabil og utslippsfri kraftforsyning synes åpenbart» fordi «Det europeiske kraftsystemet knaker allerede i sammenføyningene», noen ganger fordi det produseres for mye kraft, andre ganger for lite.

I Norge, derimot, mener DN at vi kan sitte på gjerdet og vente med kjernekraft. Grunnen er at vi har vannkraften som «er en perfekt match til uregulerbar sol og vind», altså at vannkraften fungerer som balansekraft.

Dette er riktig i dag, men ikke i fremtiden, noe NVE gjør klinkende klart i en omfattende rapport. Grunnen er den kommende, massive utbyggingen av væravhengig kraft for å dekke det raskt økende kraftbehovet i Norge i forbindelse med det grønne skiftet. Da har vi ikke lenger nok vannkraft til å dekke behovet på vindstille dager.

NVE forklarer det med at «de samme værsituasjonene kan prege store områder, og gi lite tilgjengelig uregulerbar kraft i flere land samtidig».

Alvoret ble understreket i et brev fra Statnett til regjeringen i fjor, hvor det står: «Hovedutfordringen i årene fremover er å sikre at det blir nok strøm tilgjengelig når det er lite vindkraftproduksjon». For å løse dette, sier Statnett: «Myndighetene må stimulere til økt kraftproduksjon, både energi og effekt, også utover satsingen på havvind».

Det er altså ikke bare i utlandet det knaker i sammenføyningene, slik DN ser ut til å tro.

Økende andel væravhengig kraft utfordrer rett og slett forsyningssikkerheten vår: I en ny rapport fra Statnett kommer det frem at for å sikre stabile strømleveranser uten kjernekraft kreves en kompleks kombinasjon av vindturbiner, solcellepaneler, hydrogenfabrikker, gasskraftverk og mange nye høyspentledninger innad i og mellom landene. Noe slikt har aldri før blitt gjort, og det sier seg selv at dette blir både vanskelig og dyrt, og med høy risiko for å feile.

I DNs leder kunne vi også lese, med referanse til NVE-sjef Kjetil Lund, at kjernekraft har utfordringer med kostnader. Hvorfor DN mener dette er et problem for Norge og ikke resten av verden er uklart, men kostnadsbildet er ikke slik mange ser ut til å tro.

I mai i år kom meglerhuset Pareto Securities med en rapport som viser at det vil koste 420 milliarder kroner å bygge ut 40 terawattimer (TWh) med fornybart i Norge. For den summen kan vi bygge mer enn tre stykker av Finlands Olkiluoto 3, kraftverket som gjerne blir trukket frem som «skrekkeksempelet» på hvor dyr kjernekraft kan være. Det ville også gitt 40 TWh strøm, og i motsetning til sol- og vindkraft er kraften regulerbar. Alternativt, og enda bedre, kan det bygges 30–40 små, modulære kjernekraftverk (SMR), noe som ville gitt mer enn dobbelt så mye strøm pluss varme for samme pris.

Disse kan i tillegg plasseres der strømmen trengs, noe som reduserer behovet for omfattende og dyr nettutbygging i norsk natur.

Om landbasert fornybart er blitt dyrt, så blekner det mot havvind. Høye materialkostnader og inflasjon gjør at havvindprosjektet Sørlige Nordsjø II ligger an til å kreve opptil 23 milliarder kroner i subsidier – åtte milliarder kroner mer enn først antatt. Equinors havvindprosjekt, Trollvind, er utsatt, og ifølge Nettavisen kommer det en rapport fra DNV til høsten som viser at Utsira Nord vil koste like mye som to stykker av Finlands Olkiluoto 3.

Olkiluoto 3 ville dog gitt langt mer strøm, helt uavhengig av været.

Kjernekraft bevarer natur og øker forsyningssikkerheten, samtidig som strømprisen reduseres og stabiliseres. Den fristiller vannkraften slik at den kan oppfylle sin rolle som balansekraft. Og det kan gjøres subsidiefritt. Nettopp derfor blir det fullstendig meningsløst å sitte på gjerdet og vente.