Også Nikolai Astrup bør vurdere kjernekraft

I et tilsvar til vår kronikk i BT går Nikolai Astrup (H) hardt ut mot kjernekraft, som han mener er unødvendig i Norge. Dette synes vi er litt underlig ettersom Høyre jo nylig vedtok å «utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft».

Mens Astrup er opptatt av å fremheve svakhetene til kjernekraft, er vi opptatt av å fremheve behovet for å sikre stabile strømleveranser til overkommelig pris med minimale naturinngrep. Det er faktisk ikke gitt at det er mulig uten kjernekraft.

Elektrifiseringen av Norge, i kombinasjon med industribygging, krever at strømproduksjonen økes drastisk. Denne økningen vil i hovedsak komme fra væravhengig vindkraft. Når mengden av slik variabel kraft øker i energimiksen, må det iverksettes tiltak for å sikre at forbrukerne får tilgang til strøm når de trenger det. Det er både utfordrende og gjør strømmen dyrere, opptil 50 prosent ifølge studier.

Et slikt tiltak for å sikre stabil strømforsyning, er å bygge mange flere utenlandskabler, men da får vi et annet problem: Strømprisen vil nærme seg de høye nivåene vi ser i resten av Europa. Da forsvinner konkurransefortrinnet Norge har hatt med billig strøm.

Tyskland, Danmark og California er eksempler som har opplevd økende strømpriser i takt med at mengden sol- og vindkraft har økt. Det er derfor viktig for politikerne å vurdere hvorvidt Norge skal være selvforsynt med strøm eller ikke, og om strømmen skal være billig eller ikke.

Kjernekraft har de fordelene at den er trygg, stabil og krever minimalt med areal. Etablering av kjernekraft i Norge vil bidra til stabilisering av energileveransene, gjøre oss mindre avhengig av utenlandskabler og «monstermaster» i naturen, samtidig som kraften kan produseres der den trengs.

Selve reaktorene trenger ikke Norge bygge. Det overlater vi til selskaper som Rolls-Royce og GE Hitachi. De masseproduserer reaktorene som standardiserte moduler, SMR, noe som reduserer kostnadene og faren for kostnadsoverskridelser. Slik kommer vi i gang lenge før 2050.

Vi starter med lettvannsreaktorer basert på eksisterende og velkjent teknologi og altså ikke saltsmelte- eller thoriumreaktorer. De kan vi heller gradvis bygge opp kompetanse rundt ved å aktivt bidra med forskning og utvikling.

Vi skal utnytte at vi har verdensledende kompetanse innen bygging og drift av komplekse offshoreinstallasjoner, at vi har verdens beste tilsynsorgan for å ivareta sikker drift av disse, samt at vi har verdens beste regulativ for petroleumsvirksomhet. Dette skal vi kombinere med Det internasjonale atomenergibyrået sine omfattende veikart og anbefalinger, samt erfaringsutveksling med andre land slik vi gjorde da oljeeventyret startet.

Den første reaktoren kan etableres innen 2035 i Vestland, hvor vi har fremoverlente industribyggere som forstår hvordan man skaper arbeidsplasser og inntekter.

Ifølge Det internasjonale pengefondet gir kjernekraft langt flere og bedre betalte lokale jobber enn vindkraft, i tillegg til å gi vedvarende arbeid utover byggefasen. Det er viktige aspekter når petroleumsnæringen gradvis avtar frem mot 2100.

At det vil ta tid å bygge kjernekraft, er sant, men det er et tøvete argument for å ikke gjøre det. Nettopp fordi det vil ta tid, må vi starte nå. Vi har nemlig en plikt til å sørge for at fremtidige generasjoner, også etter 2050, får tilgang til ren og pålitelig energi til overkommelig pris, som er FNs bærekraftsmål nummer syv.

Astrups kamp mot kjernekraft kan fort bli husket som en viktig årsak til at vi ikke nådde dette målet.