Kunnskapsløst av politikere om norsk sokkel og det grønne skiftet

NRKs Debatten fra Arendalsuka avslørte manglende forståelse blant våre politikere om hva begrepet «det grønne skiftet» egentlig innebærer, men også manglende kunnskap om hva som faktisk skjer på norsk sokkel. Da er det ikke lett å enes om konstruktive løsninger.

Programleder Fredrik Solvang kunne fortelle at av alle krisepakkene, er det den til oljenæringen som har skapt mest debatt. En sint Une Bastholm (MDG) hevdet at pakken forsterker klimakrisen, og at det er det største sviket mot barn og ungdom siden hun begynte i politikken. Hun kunne fortelle at mens Europa konkurrerer om snu industrien for å få et grønt skifte, så er «oljepakken» subsidier til investeringer som skal dure og gå i tiår framover på et tidspunkt hvor vi skal slutte med fossil energi i verden.

Klima og bærekraft

Bastholm hevdet sågar at Trygve Slagsvold Vedum ikke forholder seg til FNs klimarapport. Men kapittel 2 i Klimapanels rapport er tydelig på at vi ikke når nullutslippsmålet uten fossil energi. Årsaken er, blant annet, at Klimapanelet også må forholde seg til FNs bærekraftsmål nummer 7, som sier at alle skal sikres tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris. Det klarer man ikke kun med sol- og vindkraft, noe Klimapanelet er fullt klar over. Mens Klimapanelet må være realistiske, så trenger tydeligvis ikke Bastholm være det.

Som leder for et miljøparti bør Bastholm vise tydeligere at hun kjenner til Store Norske Leksikons definisjon av «det grønne skiftet». Det handler om bærekraftig utvikling i mer klima- og miljøvennlig retning, – innenfor naturens tålegrense. Og at Klimapanelet mener tapet av natur er en like stor trussel som klimakrisen. Det handler altså ikke bare om klima.

Skal vi forholde oss til et reelt grønt skifte, så må vi – i tillegg til klimaet – ta høyde for aspekter som helse, økonomi, natur og miljø. Det innbefatter luftforurensing, areal- og materialbruk, bruk av kritiske råvarer, avfall, strømpriser, stabile strømleveranser – og klimagassutslipp.

Ikke lenger en oljenasjon

Dette leder til den andre misforståelsen, nemlig å tro at alt som skjer på norsk sokkel handler om olje. I NRK Debatten snakket politikerne om oljenæringen, investeringer i olje og oljepakken. Unntaket var Trine Skei Grande (V), som utrolig nok klarte å koble nedgangen i gasseksporten som følge av koronaviruset til en konklusjon om at framtidige investeringer i gass ikke vil bli lønnsomme – ettersom «gassnæringen faller som en stein».

Faktum er at norsk oljeproduksjon de siste tjue årene er mer enn halvert, samtidig som gassproduksjonen har økt hele 240 prosent – uten hjelp fra klimabevegelsen. Globalt har energikonsumet fra gass de siste tjue årene økt 25 ganger mer enn sol- og vindkraft. Og det er fremdeles gass, ikke sol- og vindkraft, som øker mest når det gjelder faktisk levert energi.

I Norge vil Johan Sverdrup-feltet føre til økende oljeproduksjon de neste fem årene, men så forventer Det internasjonale energibyrået at produksjonen vil fortsette å avta. Vi har altså, tilsynelatende uten at politikerne har fått det med seg, gått fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon hvor vi nå produserer mer gass enn olje.

Gassens fortrinn

I det grønne skiftet er dette langt viktigere enn våre politikere tydeligvis er klar over. Dette fordi lavere pris, mindre utslipp og høyere effektivitet gjør gass langt bedre egnet til strømproduksjon enn olje, noe som er sentralt når verden skal elektrifiseres. Gass som erstatter kull i kraftproduksjon, bidrar til vesentlig reduserte klimagassutslipp, noe USA er et godt eksempel på. Ifølge en artikkel publisert i Nature Climate Change, er potensialet på lang sikt to tredjedeler reduksjon av klimapåvirkningen. Det å erstatte kull med gass kan vise seg å være den raskeste måten å få ned klimagassutslippene på.

Men det er også andre fordeler med gass, som lavt arealforbruk, lave strømpriser, lavt forbruk av kritiske råvarer, høy stabilitet og lite fast avfall.

Ser vi på totaliteten, har gasskraft beviselig et minst like lavt samlet fotavtrykk som fornybart, selv uten karbonfangst og lagring. Kun kjernekraft kommer bedre ut. For klimaets del, og for Norge, vil karbonlagring imidlertid være viktig.

En konstruktiv debatt krever at våre politikere setter seg bedre inn i hva som menes med det grønne skiftet og hva som foregår på norsk sokkel. Det burde være mulig ettersom målet om nullutslipp ser ut til å være felles. De trenger ikke gjøre alle analysene selv – de kan starte med regnestykkene jeg har gjort, og hvor både grunnlaget og resultatene er publisert på energy.glex.no/fotavtrykk.