Kjernekraft fortjener seriøs debatt
Professor ved Institutt for journalistikk ved Høgskulen i Volda, Johann Roppen, demonstrerer både lingvistiske evner og manglende kunnskap om kjernekraft når han skyver sin professortittel foran seg i innlegget «Atomklubben for naive ordførarar». Hans latterliggjøring av andre får han stå for selv, men det er verdt å reflektere over uttalelsene hans. De viser nemlig nokså tydelig at det å være professor i journalistikk ikke er synonymt med å ha kunnskap om kjernekraft.
Roppen virker også å mangle forståelse for dilemmaet mange distriktskommuner har, nemlig behovet for mer stabil kraft og behovet for å bevare natur. Nå er det heller ikke hans jobb å forstå det. Derimot er det ordførernes jobb. Siden oppstarten av Norsk Kjernekraft, har jeg møtt mange ordførere i Distrikts-Norge. De framstår, uten unntak, som langt mer opplyste enn det både det Roppen virker å tro, og det Roppen selv virker å være.
De evner å tenke både kortsiktig og langsiktig. De vet at kjernekraft ikke løser noe på kort sikt (10-15 år), men at på lengre sikt kan kjernekraft bidra i energimiksen sammen med fornybart. På den måten kan kommunene beholde kraftoverskuddet og bevare forsyningssikkerhet, natur og miljø.
Før journalistprofessoren kaster seg videre ut i debatten med nedlatende personkarakteristikker, kanskje om meg i neste omgang, skal han vite følgende:
· En omfattende rapport fra EUs vitenskapspanel viser at moderne kjernekraft er den sikreste energikilden vi har, og at avfallet trygt kan lagres i undergrunnen. Basert blant annet på denne rapporten, besluttet EU-kommisjonen å inkludere kjernekraft i taksonomien som en bærekraftig økonomisk aktivitet.
· FNs UNECE har gjort omfattende livsløpsanalyser av alle relevante energikilder. De konkluderer at kjernekraft har den laveste negative påvirkningen på klima, natur, miljø, ressursbruk og menneskers helse. Alle energikilder har både fordeler og ulemper, men det gir liten mening å isolere debatten til ulempene for kun én av dem.
· Under klimatoppmøtet i Dubai, signerte 24 land en erklæring om å tredoble mengden kjernekraft i verden for å håndtere de globale klimautfordringene.
· EU har tatt initiativ til å utvikle europeisk SMR-teknologi («Små Modulære Reaktorer») innen 2030, og interessen øker raskt både i Europa og i resten av verden. GE Hitachi skal ha sin første SMR på plass i Ontario i Canada i 2028. Flere titalls andre selskaper utvikler SMR-teknologi.
Nylig fremmet første nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), et forslag om å nedsette et utvalg som skal sikre at myndighetene og regelverket er klare for å bygge ut kjernekraft raskt. Ropstad begrunnet dette med at «– Vi har behov for store mengder kraft, og bør ta alle kraftformer i bruk. Kjernekraft krever også mindre nedbygging av natur, og er slikt sett et svar på både klima-, natur- og energikrisen».
Det dreier seg altså ikke om et utvalg som skal vurdere OM vi skal ha kjernekraft, men et utvalg som skal TILRETTELEGGE for kjernekraft. Det er en veldig viktig forskjell. En utredning OM vi skal ha kjernekraft ville blitt litt som debatten OM vi skulle ha farge-tv i Norge på 1960-tallet. Først i 1972 innførte NRK farge-tv – som siste land i Europa.
Professor Roppens polariserende og ironiserende debatteknikk gagner ingen, kanskje med unntak av de som mener vi fremdeles burde hatt svarthvitt-tv i Norge. Energidebatten fortjener bedre.