Kjernekraft er en løsning

Enkelte skeptikere til kjernekraft er bekymret for koblingen mellom energikilden og atomvåpen. Det er muligens forståelig i et historisk lys, men skal vi klare å ta gode valg, så må vi forholde oss til realiteter heller enn følelser. Fakta må være selve fundamentet i en debatt om et så viktig tema som kjernekraft.

Det klarer ikke historikeren Lars Borgersrud, som kommer med en rekke feilaktige opplysninger i et i et nylig debattinnlegg om kjernekraft. Utgangspunktet hans er dokumentarfilmen «Nuclear Now» av Oliver Stone. Borgersruds innlegg fordrer nyansering.

For det første har det tydeligvis gått Borgersrud hus forbi at kjernekraft ifølge både EUs vitenskapspanel og FNs UNECE er den mest bærekraftige energikilden. I de omfattende rapportene fra disse organene kan vi lese at kjernekraft er den sikreste energikilden av alle, og at det er helt trygt å lagre radioaktivt avfall i undergrunnen slik det nå skal gjøres i Finland og en rekke andre land. Livsløpsanalysene EU og FN har utført, viser videre at kjernekraft har den laveste negative påvirkningen på økosystemer (klima, natur og miljø), ressursbruk (mineraler og metaller) og menneskers helse.

Kjernekraftens kvaliteter er også årsaken til at Norges naboland Finland og Sverige begge satser stort på kjernekraft, i likhet med blant andre Storbritannia, Polen og Frankrike. Energiminister Terje Aasland åpner nå for at kjernekraften i økende grad skal kunne importeres, men altså ikke produseres i Norge. Dette virker underlig, i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Et stadig mer væravhengig kraftsystem, som blir mer og mer avhengig av utenlandsk produksjon for å ivareta forsyningssikkerheten, vil gjøre oss svært sårbare i en tid preget av økende geopolitisk ustabilitet. Kjernekraft øker forsyningssikkerheten og vil være godt egnet i et demokrati som Norge.

Borgersrud synes å ha vanskelig for å skille mellom atomvåpen og kjernekraft. Det er litt som å ikke kunne skille mellom sykler og stridsvogner. Muligens frykter han at Norsk Kjernekraft skal misbruke sine kjernekraftverk til atomvåpenproduksjon i Norge. Han skal i så fall vite at det ikke er en direkte sammenheng mellom atomvåpen og kjernekraft.

USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Kina utviklet atomvåpen før kjernekraft, og både Israel og Nord-Korea har utviklet atomvåpen uten å ha kjernekraftverk. Kjernefysiske våpen kan altså produseres av land enten de har kjernekraftverk eller ikke. Derfor inngikk 191 land i 1968 ikkespredningsavtalen som er den viktigste internasjonale avtalen om atomvåpen.

Avtalen har tre hovedmål: ikke-spredning, avvæpning og fredelig bruk av atomteknologi. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har en viktig oppgave med å kontrollere at ingen kjernekraftverk eller forskningsreaktorer blir brukt til våpenproduksjon. IAEA har i mange år gjennomført inspeksjoner ved reaktorene i Halden og på Kjeller, i henhold til ikkespredningsavtalen. Slike internasjonale kontrollsystemer sikrer at ingen kraftverk misbrukes til våpenproduksjon. Dessuten er det langt vanskeligere å lage atomvåpen av brukt brensel fra kjernekraftverk enn fra andre typer reaktorer som er laget spesifikt for våpenproduksjon, og ikke for kraftproduksjon. Det er likevel noen ikke-demokratiske land hvor kjernekraft ikke bør etableres. Norge er ikke blant disse.

På samme måte som at Norge allerede har radioaktivt avfall som må håndteres på samme måte som avfall fra kjernekraftverk, så har Norge allerede materialene som trengs for å lage atomvåpen. Det er ikke fraværet av nukleært materiale som hindrer oss i å lage atombomber, men kontrollrutiner, internasjonale konvensjoner og det enkle faktum at vi ikke ønsker å ha atomvåpen.

Borgersrud retter kritikk i sitt innlegg mot alle dem som måtte mene at kjernekraft er en «quick fix». Dette er en stråmann. Ingen har lansert kjernekraft som en kjapp løsning. Kjernekraft er imidlertid en trygg, stabil og lønnsom løsning som vil spare enormt med naturressurser, samtidig som den kan inngå som en viktig del av det norske energisystemet et stykke utpå trettitallet.

Borgersrud er sterkt kritisk til Oliver Stones dokumentarfilm «Nuclear Now» som er et saklig og velbegrunnet innlegg for at mer kjernekraft må til for at vi skal kunne løse natur- og klimakrisen. Det er et standpunkt Stone deler med stort sett alle internasjonale eksperter. Det Borgersrud ikke finner i filmen, kan han lese seg til i EU og FN sine rapporter.

Men Oliver Stone hamrer i filmen løs mot alle dem som har latt irrasjonell frykt sperre for rasjonelle løsninger i energipolitikken, og som dermed ofrer natur og klima på fryktens alter. Borgersruds innlegg viser hvor godt Stones poeng er.