IEA viser hvorfor nullutslipp i 2050 ikke er mulig

Det internasjonale energibyrået (IEA) offentliggjorde nylig rapporten «Net Zero by 2050». Her får vi forklart hva som må til for å nå nullutslippsmålet innen 2050. Det blir svært dyrt, ekstremt vanskelig, og får alvorlige konsekvenser både for klodens natur og oss mennesker. I teorien skal det være mulig, ifølge IEA, men eksemplene nedenfor viser at det i praksis blir umulig.

Rapporten har fått stor oppmerksomhet i norske medier fordi én av konsekvensene av veikartet er at det ikke er nødvendig å lete etter ytterligere olje- og gassressurser, hverken i Norge eller andre steder.

Det er dette scenarioet der Norge faser ut olje- og gassproduksjonen som gjør at natur- og miljøvernorganisasjoner, samt en rekke politikere, uttrykker nærmest euforisk glede over IEA sitt sterke utsagn. De burde imidlertid tatt seg tid til å lese resten av rapporten for å forstå konsekvensene av veivalget. For naturen og naturmangfoldet er det nemlig mildt sagt urovekkende.

Årsaken er hva som faktisk kreves av andre tiltak for å opprettholde energiproduksjonen. Og det er ikke lite.

Veikartet til IEA tilsier at sol- og vindkraft skal øke til 70 prosent av all elektrisitetsproduksjon i 2050, samtidig som elektrisitetsproduksjonen dobles. Ifølge IEA medfører dette energibehovet at vi må bygge tilsvarende verdens største solpark hver dag de neste ni årene, alternativt godt over ett Fosen Vind daglig med sine 277 vindturbiner. Virker det sannsynlig? For å nå et slikt mål, må et areal tilsvarende fire femtedeler av Norge tas i bruk hvert eneste år fra 2030.

Samtidig skal mengden bioenergi øke to og en halv gang mer enn i dag. Denne energikilden er den mest arealkrevende vi har, og IEA fremhever at arealbruken vil gå vesentlig opp, men at det er svært usikkert hvor mye. Vi opplever dessverre at natur- og miljøvernorganisasjoner som Greenpeace, Bellona og WWF er ukritiske til å akseptere den økte arealbruken.

Fordi sol- og vindkraft, i motsetning til fossilt og kjernekraft, har ustabile strømleveranser, så trekker IEA frem energisikkerhet som et sentralt risikoaspekt. For å løse dette, må fleksibiliteten i strømnettet firedobles fra i dag, til enorme kostnader. Hydrogenproduksjonen skal seksdobles, og i hovedsak skje ved energikrevende elektrolyse som vil kreve en femtedel av all elektrisk energi i 2050.

For å tilfredsstille etterspørselen etter batterier, må det åpnes nesten 20 (!) gigantiske batterifabrikker hvert eneste år frem mot 2030. Disse skal blant annet forsyne et stadig økende antall elektriske biler som krever en formidabel økning i verdens råvareproduksjon.

Behovet for metaller og mineraler vil følgelig femdobles, mens produksjonen av utvalgte grunnstoffer som nikkel, kobolt, grafitt og litium må økes flere titalls ganger fra dagens nivå. Det vil kreve et omfang av gruvedrift verden aldri har sett før. IEA poengterer utfordringene i lys av menneskerettigheter og politisk ustabilitet, og er tydelig på at dette kan lede til at behovet blir større enn tilgangen.

Omfanget av karbonfangst og lagring skal økes drastisk fra nesten ingenting i dag til hele 7,6 milliarder tonn årlig i 2050, noe IEA er usikker på om lar seg gjøre. Det kan eksemplifiseres ved Langskip, som er Norges pilotprosjekt innen karbonfangst og -lagring. For å nå målet i veikartet, må det bygges ett slikt anlegg annenhver dag hvis vi starter nå. Det gjør vi ikke.

Vi ser altså at det er stor forskjell på hva som i teorien må til for å nå nullutslippsmålet og hva som er realistisk mulig. Dessverre har ikke den grundige IEA-rapporten bidratt til en rasjonell debatt. Sannheten er at det foreslåtte veikartet er fullstendig urealistisk og aldri vil kunne bli gjennomført innen 2050.