Hvorfor bygges nye kjernekraftverk hvis det er så dyrt?

Kina skal bygge mange nye kjernekraftverk, og bli verdens største produsent av kjernekraft i løpet av dette tiåret. Også Russland, India, USA og mange andre land planlegger nye kjernekraftverk. Hvorfor i all verden gjør de det hvis det er riktig som mange hevder, at kjernekraft er dyrt, og at «det er mye billigere å bygge sol- og vindparker»? Selv vårt eget Statkraft hevder i sin reklamekampanje at «fornybart er ikke bare en del av løsningen – det er selve løsningen». Har Statkraft skjønt noe Kina ikke har forstått?

Det å beregne korrekte strømpriser er dessverre alt annet enn enkelt, og gir rikelig med mulighet til at aktører kan få det svaret de ønsker. Men det er ikke sikkert det er den beste måten å nå nullutslippsmålet på.

Enkelteksempler er lite egnet til å si noe om kostnader

Det er en utbredt og uheldig tendens til å forholde seg til enkelteksempler, enten det er land eller kraftverk. For kjernekraft, som er omstridt, gjøres det gjerne ved å vise til de kraftverkene med lengst byggetid og de største overskridelsene, som Flammanville i Frankrike og Olkiluoto i Finland. Siden fornybart er i skuddet, så gjøres gjerne motsatte betraktninger. Det Internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) gjør årlige undersøkelser av mer enn 17.000 kraftprosjekter, og spennet i strømpriser er enormt. For solkraft i 2019, varierte prisene fra 20 øre til over 3 kroner. Da gir det mening å benytte gjennomsnitts- eller medianverdier for å reflektere de generelle kostnadene, mens for beslutninger må også lokale forhold tas med.

Utregninger av levetidskostnader er upresise.

Beslutningstakere som skal vurdere å investere i ny strømproduksjon, må forholde seg til det som kalles levetidskostnader, LCOE (Levelized Cost of Energy/Electricity), som er summen av alle kostnader delt på summen av produsert energi. Det koster penger å bygge kraftverkene, men også å drifte og stenge dem ned i etterkant. For noen energikilder kommer brenselkostnader i tillegg, og mens visse energikilder kan produsere strøm hele tiden, så kan andre ikke det. I tillegg kommer avkastningskrav på investeringene, og forventet levetid til kraftverkene. Alt dette inngår i utregningene.

Disse utregningene er både kompliserte og upresise. Det finnes ingen perfekte modeller, og forskjellige byråer og organisasjoner kommer derfor frem til forskjellige resultater. Ulik input i utregningene fører fort til at man sammenligner epler med pærer. Et eksempel er valg av levetid, som for kjernekraft varierer mellom 30 og 60 år, og resultatene blir deretter. Samtidig ser vi at flere kjernekraftverk nå forlenger levetiden til 80 år, noe som reduserer levetidskostnadene, selv om inntekter langt fram i tid er mindre verdt enn inntekter på kort sikt. Det henger tett sammen med valg av valg av diskonteringsrente.

Denne renten er det risikojusterte avkastningskravet som benyttes for å beregne nåverdi av fremtidige kontantstrømmer, altså den avkastningen investorene forventer å oppnå på pengene de bruker. Jo høyere usikkerhet, jo høyere rente. Hvilke krav man har til avkastning varierer mye, og nasjoner kan legge helt andre faktorer til grunn enn private aktører. Lavere avkastningskrav gir billigere strøm.

Kort oppsummert, og ikke overraskende, så fører høye bygge- og driftskostnader, kort levetid og høy diskonteringsrente til høye strømpriser. Utfordringen er å være nøytral, og finne de riktigste tallene til utregningene. Det er ikke nødvendigvis enkelt, og kanskje heller ikke alltid ønskelig – avhengig av ståsted.

Kjernekraft er billigere enn mange tror

Det internasjonale energibyrået, IEA, har gjort et hederlig forsøk på å finne globale gjennomsnittskostnader for alle de største energikildene ved å gjøre LCOE-beregninger. De konkluderer med at kjernekraft ikke er den dyreste energikilden. Rapporten viser (med 7% diskonteringsrente) at gjennomsnittsprisen for kjernekraft (59 øre/kWh) i 2025 være dyrere enn sol- (48 øre/kWh) og vindkraft (43 øre/kWh), men billigere enn vannkraft (61 øre/kWh) og biomasse (100 øre/kWh). Og billigere enn all fossil kraft under forutsetning om at det innføres en karbonavgift på 250 kr/tonn. Kjernekraft er altså hverken dyrest eller billigst i dette regnestykket. Dersom vi derimot aksepterer at nasjoner som finansierer kjernekraftverk har et lavere avkastningskrav (3% rente) enn private selskaper som finansierer vindparker (7% rente), så blir kjernekraft billigst (38 øre/kWh).

Den billigste strømmen (27 øre/kWh) får man imidlertid ved å forlenge levetiden til eksisterende kjernekraftverk, ifølge IEA. Tyskland sitt forsøk på å motbevise dette har ført til de høyeste strømprisene i Europa.

Levetidskostnader inkluderer ikke integreringskostnader

Et generelt problem med utregningene av levetidskostnader, er at integreringskostnadene utelates. Stabilisering ved energilagring, bygging av strømnett, samt fleksibel utnyttelse av alternative energikilder representerer slike integreringskostnader. For sol- og vindkraft er dette spesielt viktig: Strømnett for sol- og vindkraft er fordyrende fordi energiparkene er plasskrevende og desentraliserte (plassert langt unna byer hvor folk flest bor). Vi trenger stabile strømleveranser, og nødvendig tilgang til alternative og justerbare energikilder er fordyrende fordi disse anleggene ikke brukes optimalt. Lagring av energi øker også kostnadene, ikke minst for batteriparker, hvor både økonomiske og fysiske begrensninger per nå umuliggjør teknologien på stor skala. Kort fortalt er sol- og vindkraft billig i det øyeblikket solen skinner, og vinden blåser, men dyrt straks dette ikke skjer.

Integreringskostnadene øker raskt når andelen i energimiksen øker. Ved 40% andel, vil disse kostnadene kunne gjøre sol- og vindkraft 50% dyrere, og da er kjernekraft den billigste energikilden - hvis vi legger rapporten fra IEA til grunn. Rapporten er også tydelig på at, selv uten integreringskostnader, så er kjernekraft den billigste energikilden hvor det er mulig å justere mengde kraft som produseres. Kun store vannkraftverk (som det finnes begrensede mengder av) er i nærheten. Et kjernekraftverk kan riktignok ikke justeres like raskt som gass- og vannkraftverk, men det kan for eksempel justeres etter sesongvariasjoner.

Høye byggekostnader betyr ikke nødvendigvis dyr strøm

Kapitalkostnadene ved å bygge kjernekraftverk er både høye og varierer mye. Selv om kostnadene har økt en del steder, som i USA, så synker de andre steder, som i Sør-Korea. Globalt er det ikke hold i påstanden om at kostnadene har økt dramatisk over tid. Uansett må byggekostnadene fordeles over hele levetiden, altså levetidskostnader, for å si noe om hvor dyr strømmen faktisk blir. Byggetid påvirker kostnadene, og varierer mye for kjernekraftverk. Mens gjennomsnittlig byggetid i 2019 var nesten 10 år, så var den under 5 år i 2017. Det historiske snittet er 7,5 år.

Det er uansett liten tvil om at kjernekraftindustrien har mye å hente på effektivisering. Utfordringen er at mange nasjoner har mistet sentral byggekompetanse, som det vil ta tid å få tilbake. Dette tapet kan forklare deler av kostnadsoverskridelsene vi har sett noen steder. En studie utført av MIT, viser at mye av løsningen ligger i å bygge komponentene, eller hele kraftverk, på dedikerte fabrikker under kontrollerbare forhold.

Subsidieordninger og arealbruk kompliserer kostnadsbildet.

Kostnadsbildet kompliseres også av de mange subsidieordningene, gjerne forbeholdt noen energikilder. Regelverket endres kontinuerlig, det er lite koordinert, og også lite forstått. Men subsidier både har vært, og vil være viktig for mange aktører, spesielt i en tidlig fase av teknologiutvikling. Men det er ikke uten konflikter, og her hjemme er det ulike oppfatninger om grønne sertifikater og statlig sponsing av strømnett til vindkraft, fordi regningen til slutt havner hos forbrukerne, mens mye av gevinsten havner hos investorene. Effekten kan fort bli at investorene forholder seg til levetidskostnader, mens forbrukerne i økende grad også må forholde seg til integreringskostnader. Det bør også diskuteres hvorvidt subsidier skal fortsette å være energispesifikke, slik grønne sertifikater er for fornybart, eller mer generelle, og omfatte alle energikilder som bidrar positivt til klima, helse, natur og miljø.

Det er ikke bare strømprisen som påvirker valgene. Bruk av areal har også en kostnad, og mange land med høy befolkningstetthet har rett og slett ikke nok areal til at fornybart kan stå for all energiproduksjon. I tillegg er bruk av areal konfliktfylt, og ikke minst problematisk hvis det truer urørt natur og naturmangfold. Kjernekraft krever en brøkdel av arealet til sol- og vindkraft, noe som vil være et viktig argument mange steder.

Kina vet hva de gjør

Så hvorfor bygger Kina så mange nye kjernekraftverk? Både de og en rekke andre land har sannsynligvis forstått at kjernekraft ikke trenger å være dyrt, at de trenger stabile strømleveranser, og at de har begrenset areal tilgjengelig for utbygging av fornybart. Derfor satser de på å bygge kjernekraftverk som skal vare i 60-80 år. De vet at disse kraftverkene er noe av det tryggeste vi har, i tillegg til å ha de laveste klimagassutslippene og den laveste arealbruken. Samtidig bygger de også kraftverk basert på fornybar energi, fordi de har forstått at én energikilde alene ikke løser utslippsutfordringene.