Fossil energi gjør klimaet verre og verden bedre

«Fossil energi er årsaken til klimakrisen. Løsningen er å slutte med det.» Så enkelt oppsummerer MDGs stortingsrepresentant Kristoffer Robin Haug løsningen på klimautfordringene i et innlegg i NRKs Ytring. Med det som utgangspunkt er det nesten rart verden ikke har fikset problemet for lenge siden.

Norge går i bresjen for å bli klimanøytrale. Vi skal være best i klassen, uten at våre politikere aner hva det koster. I Nettavisen i fjor kunne daværende statssekretær Mathias Fischer (V) fortelle at det uansett ikke har noe å si «fordi vi ikke har noe valg», og at «det er et spørsmål om vilje til å prioritere».

Det er en interessant betraktning sett i lys av at, hvis Norge lykkes, så vil verden ha redusert utslippene med rundt en tusendel, og derved redusert temperaturstigningen med litt over en tusendels grad.

New Zealand, et land med omtrent like mange innbyggere som Norge, har derimot gjort en slik beregning. De fant at kostnadene for å nå nullutslippsmålet fra dagens nivå kan utgjøre så mye som 16 prosent av landets BNP i 2050, tilsvarende landets nåværende inntekter. For Norge ville det betydd 1576 milliarder kroner. Pytt sann.

Det kan likevel gjøres dyrere, for eksempel ved at vi i panikk fjerner en av våre viktigste inntektskilder. Flere småpartier går nå i bresjen for at Norge skal pumpe opp mindre olje og gass for å redde menneskeheten. Selv om tanken er nobel, så strides de lærde om hvorvidt dette vil føre til en oppgang eller en nedgang i klimagassutslippene.

De noe panikkpregede tiltakene flere partier fremmer, handler om å unngå det mange oppfatter som en eksistensiell trussel mot menneskeheten, ikke ulikt en asteroide på vei mot jorden. Så tror da også hele tre av ti nordmenn at klimaendringene vil utslette menneskeheten. Så galt er det imidlertid ikke.

Klimapanelets siste rapport forteller oss riktignok at de menneskeskapte klimaendringene nå er observerbare, raske og sterke. Dersom vi ikke setter i gang tiltak utover det som allerede er planlagt, så ligger verden an til en temperaturstigning på 2,7 grader. Det er alvorlig, men ikke apokalyptisk.

Ifølge Klimapanelet gjør det at velferden i verden kun marginalt påvirkes, sammenlignet med hva den ellers ville gjort. Men den øker uansett, og panelet mener den økonomiske effekten av klimaendringene er moderat, kun noen få prosent reduksjon av BNP.

Det er derfor ikke gitt, slik Fischer og mange andre ser ut til å mene, at det beste er å holde temperaturen så lav som overhodet mulig, uavhengig av kostnad. Dette ble synliggjort av William Nordhaus, som fikk Nobelprisen i økonomi for sin forskning, som viser at det finnes et balansepunkt hvor man unngår både de største klimaødeleggelsene og de største kostnadene ved implementerte klimatiltak. For eksempel vil fornybart bidra til lavere utslipp, men blir strømmen for dyr, så får det stor negativ effekt for mange fattige. Grønne ambisjoner alene holder oss ikke varme gjennom en kald vinter.

Verden har allerede passert 1,1 grader, og det har blitt flere dager med ekstremvarme og kraftig nedbør. Samtidig har tilgang til fossil energi gjort at stadig færre lever i ekstrem fattigdom. Det gjør at vi håndterer ekstremhendelser bedre enn noensinne, og bare de siste tretti årene har det vært en nedgang på 90 prosent i andelen som dør av naturkatastrofer, og en nedgang på 40 prosent i andelen som dør av ekstremtemperaturer. Det er svært gode nyheter.

Det må derfor være legitimt å spørre hvilken rett vi som bor i rike land har til å bestemme hva som er best for de som bor i fattige land. Slik Jonas Gahr Støre (Ap) gjør når han sier at økte investeringer i fornybar energi vil være det aller viktigste i partiets utviklingspolitikk.

Da FN skulle etablere bærekraftsmålene, spurte de nærmere ti millioner mennesker hva som betydde mest for dem. Det å takle klimaendringene kom på bunn av 16 mulige valg. Øverst kom tilgang til utdannelse, fulgt av bedre helsetjenester, bedre jobbmuligheter, og rimelig og ernæringsrik mat.

Dette er ting vi som bor i Norge tar som en selvfølge, og nettopp derfor er det kanskje ikke intuitivt opplagt at fattige prioriterer dette høyere enn klimaendringene. De vil ut av fattigdom og ha det slik som oss, og da er det mindre betydningsfullt hvor strømmen kommer fra.

Og her oppstår den gordiske knuten som våre politikere sliter med å løse: Det som gjør verden til et stadig bedre sted å bo, er det samme som forårsaker de uheldige klimaendringene.

Vi kan ikke gjøre noe med det ene uten at det påvirker det andre. Når politikere i løpetid før et valg gir uttrykk for at de er livredd og forbanna, så spiller de unødvendig på frykt.

I stedet burde de forstå at det å løse klimautfordringene med å angripe tilbudssiden uten at alternativene er på plass, kan ha enorme negative konsekvenser. De høye strømprisene vi har sett i det siste gir en pekepinn om hva vi kan forvente dersom vi angriper problemet i feil ende.

Verdens fremste eksperter, klimaforskere inkludert, tror ikke lenger det er mulig å nå nullutslipp innen 2050. Det er derfor urovekkende at så mange politikere vil iverksette en klimapolitikk som gambler på at målet likevel kan nås.

Overgangen til et tilnærmet fossilfritt samfunn vil og må skje. Men det vil ta tid, mange tiår, og det vil koste enormt mye. Det er flere årsaker til dette: Sol- og vindkraft leverer ustabil energi, og krever derfor massiv økning av fleksibiliteten i strømnettet.

Fornybart er arealkrevende, noe som gjør at energidistribusjonen må desentraliseres. Halvparten av teknologien som trengs for å nå nullutslippsmålet, er fremdeles på prototype-stadiet. I tillegg stenger vi ned godt drevne kjernekraftverk i stedet for å bygge flere, noe som gjør det langt vanskeligere å nå målet.

Enkel retorikk fra mange av våre politikere basert på utopiske forventninger gjør det ikke enklere å nå klimamålet. Det gjør det vanskeligere.