Det er lov å endre syn på kjernekraft

Nylig kunne vi lese at Høyre, på initiativ fra Erna Solberg, åpner døren på gløtt for kjernekraft i Norge – og sier at «mer kunnskap er sjelden feil». Dette bare et par uker etter at Fremskrittspartiet fremmet forslag i Stortinget om å tilrettelegge for norsk kjernekraft.

Også Norsk Industris Stein Lier-Hansen har gjort helomvending i synet på energikilden etter å ha ervervet mer kunnskap, og sier nå at «vi skal overhodet ikke avskrive kjernekraft som en mulighet». Han har styret med seg i det synet. Tilførsel av ny kunnskap endrer holdninger – hos noen.

Så langt har det ikke påvirket den politiske ledelsen i Olje- og energidepartementet (OED). Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) utelukker kjernekraft fordi energikilden «har en rekke krevende sider knyttet til kostnader, sikkerhet og ikke minst når det gjelder oppbevaring av avfall».

Statssekretær i OED, Andreas Bjelland Eriksen (Ap) repeterer lydig budskapet i en debatt med Høyres Bård Ludvig Thorheim, og nærmest fnyser videre at vi «ikke har kompetanse», og at vi er «et lite land med et begrenset antall mennesker», som må sette inn alle ressursene vi har for å dekke kraftbehovet frem mot 2030.

Mens Thorheim mener kjernekraft kan ha en viktig rolle i energimiksen frem mot 2050, mener Eriksen at det er meningsløst å «utrede noe som ikke vil være aktuelt i Norge på mange år», altså langsiktig planlegging.

Innvendingene knyttet til sikkerhet, avfallshåndtering, kompetanse, ressurser, kostnader, tid og behov er konkrete innvendinger som greit kan adresseres.

For sikkerhet og avfallshåndtering konkluderer EUs vitenskapspanel at «det er ingen vitenskapelige bevis for at kjernekraft skader menneskers helse eller miljøet mer enn andre kraftkilder» (min oversettelse).

Moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden vi har, og avfallet kan trygt lagres noen hundre meter nede i bakken, slik Finland gjør. En ny rapport fra FNs Unece viser at kjernekraft er det beste valget for klima, natur, miljø og menneskers helse.

Når det gjelder kompetanse, så kan små, modulære kjernekraftverk, SMR, kjøpes nøkkelferdig fra etablerte industriaktører som Rolls-Royce og GE Hitachi.

Kraftverkene må driftes og vedlikeholdes, men her kan vi trekke på vår verdensledende erfaring med sikker drift av avanserte oljeinstallasjoner. Du trenger ikke være kjernefysiker for å drifte et kjernekraftverk.

Norge har et like godt lovverk for kjernekraftvirksomhet som andre land. Selv om ikke alt er på plass, så er grunnlaget det, og resten kan etableres i samarbeid med Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

Kompetansen Norge besitter, er ellers en viktig årsak til at regjeringen nå har tilbudt å lede arbeidet med atomsikkerhet i Ukraina.

Prioritering av ressurser er viktig, men det fullt mulig å bygge ut både fornybart og kjernekraft samtidig. Det er nemlig ikke den mengde overlapp som statssekretær Eriksen tror.

Modulene til små modulære reaktorer (SMR) skal bygges på dedikerte fabrikker utenfor Norges grenser, og er derfor ikke i konflikt med bygging av havvindturbiner i Norge.

Det er også svært lite overlapp knyttet til drift og vedlikehold, rett og slett fordi kraftverkene er vidt forskjellige. Etableringen av kjernekraft i Norge vil i stedet kunne gi arbeid til mange dyktige ingeniører som i dag drifter oljeplattformer.

Ifølge Det internasjonale energibyrået og NVE, er kjernekraft verken dyrest eller billigst, men på grunn av kostnadsoverskridelser settes søkelyset nå på utviklingen av mindre kraftverk som serieproduseres på dedikerte fabrikker. Slik ønsker industriaktører som GE Hitachi å få strømprisen ned til under 60 øre/kWh.

Landbasert vindkraft er billigere så lenge ikke system- og integreringskostnader tas hensyn til. Det koster nemlig å bygge ut strømnettet, samt å sikre pålitelige strømleveranser.

Disse kostnadene belastes forbrukerne i form av skatter og avgifter. I tillegg har naturinngrep en pris som må vurderes i det totale bildet. Uansett, kostnadsinnvendingen er mindre relevant når private aktører vil bygge kraftverkene uten statlige subsidier.

Kjernekraftverk i Norge er ingen «quick fix» for å løse strømbehovet frem mot 2030. GE Hitachi skal ha sin første SMR på plass i Ontario i 2028, mens Rolls-Royce planlegger å ha sin første i drift i 2029. Kjernekraftverk i Norge kan derfor først være på plass på 2030-tallet. Det passer imidlertid fint ettersom den største økningen i kraftbehov i Norge kommer etter 2040, ifølge DNV.

Det er også interessant å se til Polen, som i likhet med Norge heller ikke har hatt kjernekraftverk. De planlegger nå omfattende utbygging av både store og små kraftverk. Det statseide oljeselskapet PKN Orlen vil bygge hele 79 SMR, og alle skal være i drift innen 2038.

Argumentet om at vi ikke trenger kjernekraft må sees i lys av alternativene. Å velge bort kjernekraft til fordel for vindkraft har også konsekvenser, blant annet mer væravhengig kraft og flere naturinngrep.

Det handler om totalitet, og i Sverige viser en ny studie at det kostnadsoptimale fremtidige teknologinøytrale kraftsystemet på årsbasis innen 2045 består hovedsakelig av 1/3 vannkraft, 1/3 vindkraft og 1/3 kjernekraft.

Også i Norge gir dette mening fordi, ved å øke andelen kjernekraft, fristilles mer av vannkraften til å balansere den væravhengige kraften. Kjernekraft øker verdien av norsk vannkraft og muliggjør mer utbygging av havvind fordi energikildene spiller på lag.

Vi ønsker at faktabasert kunnskap skal bidra til å endre feilaktige meninger, slik det gjorde for Norsk Industris Stein Lier-Hansen. Og slik det har gjort for store deler av den norske befolkning, hvor det nå er flertall blant de som ønsker kjernekraft i Norge. Det står stor respekt av å endre syn når eksisterende oppfatning ikke lenger stemmer med fakta.